Så var det nok en gang klart for at denne husmora skulle bevege seg utendørs uten mann, barn og et lass med remedier til de nevnte partene. Verdens søteste Piamia hadde gitt meg en billett til Madonnas konsert på Valle Hovin i går og vi så frem til en strålende dag på en strålende konsert, med strålende vær. At det ikke ble helt sånn, kan du være helt sikker på…
Værgudene barsket seg og begynte ballet idet jeg tråkket utenfor husdøra. Himmelen åpnet seg mens jeg lusket avgårde til bussholdeplassen med ryggsekk, regnjakke og …tøysko. Naturlig nok; det første jeg måtte gjøre da jeg ankom sivilisasjonen var å styrte inn på nærmeste skobutikk og kjøpe meg et par støvler. Og det var flere i samme ærend som meg så det var nok en god dag for støvelbransjen. Gode gud, som jeg er glad jeg kjøpte de støvlene. Så får det heller være det at de slettes ikke matchet min røde regnjakke, med sin rosafarge og oransje kruseduller.
Jeg er av den oppfatning at det ordner seg, alltid – så da vi kom ut fra Sjakk Matt etter en bedre middag, litt neglelakking (selvfølgelig!) og dype diskusjoner (om barneoppdragelse, ferieplaner og ….øh, strikkeoppskrifter?), sleiket vi i oss solstrålene og nøt den blå himmelen. «Det var det jeg sa, det ordner seg alltid for snille piker – selvfølgelig blir været bedre enn alle trodde på forhånd!»
Nuvel. Idet vi ankom Helsfyr tbanestasjon hadde slusene åpnet igjen, regnponsjoer ble solgt for en sikkert alt for dyr penge og vi trasket som sild i tønne i gjørme og vanndammer til Valle Hovin. Vår ide om at å komme ‘passe sent’ så vi ikke var som de gale folkene som elsker å stå i kø for å kunne være så heldige å igjen stå i kø helt foran scenen, slo grundig feil. ‘Alle’ hadde bestemt seg for å se an været og drøye ankomsten, så sild i tønne ble en understatement utenfor inngangene.
Jeg innrømmer det gladelig; Tanken på å ikke dra på konserten var vel fremme i pannebrasken på oss begge. Pia ymtet til og med frempå om vi ikke skulle dra på kino i stedet, mon tro om vi får solgt billettene nå? Sagt som en «spøk» med mer enn et lite snev av ærlighet i seg. Flere faktorer spilte inn; Regnjakke som ikke var fullstendig vanntett likevel (Lindex da, hva er det dere selger?) og som bidro til at det eneste tørre på meg etterhvert var sokkene mine (jabbadabbado-støvler!). Sekken som var fylt med eget lite vannbad nederst, hender som var alt for kalde til å ta opp av våte lommer. Og; Alle anmeldelsene fra konserten på tirsdag var lest og absorbert i hjernen – de kjente låtene var remixed til det uigjenkjennelige, overprodusert show og alt for teknobasert og hardt.
Vi var nok ikke de mest optimistiske foran denne konsertopplevelsen. Det var nettopp denne oppladningen som var med på å gjøre at vi ble så himla godt fornøyd med Madonnas opptreden på Valle Hovin i går? For det var vi – mer enn fornøyd!
At Madonna klarte å få med seg 40.000 folk på den måten hun klarte, med sin ‘fuck-the-rain’ og ‘I’m risking my life for you up here!’-holdning, synes jeg er helt fantastisk! Jeg synes kritikken ift for stor remixing av gamle låter er fullstendig tullete, det var ingen av låtene som var uigjenkjennelige – de hadde fått en sexy ny, dansbar drakt, men det hadde jeg også forventet. Madonna er ingenting om ikke utrolig god til å fornye seg, så at hun skulle spille gamle låter i 80ish-style, hadde jeg ingen stor tro på. Og det hadde jeg heller ikke behov for. Hun rocket Valle Hovin, om enn litt forsiktig i skrittene, ikke 110% i frasparkene, men det syntes denne gamle husmora bare var veldig fornuftig gitt det våte scenegulvet.
Min magefølelse ift gamle og nye låter, var nok minst 60-40, hvis ikke 70-30. Kan hende magefølelsen blir lurt av at jeg har hørt flere av låtene fra hennes nyeste album enn jeg egentlig er klar over, men uansett syntes jeg blandingen var helt strålende! Vi rocket med til det meste og syntes showet rundt passet perfekt til musikken, dama og danserene.
Etter konserten tok vi oss i å tenke endel ‘what if’ tanker. Hva om været hadde vært 23 varmegrader, strålende sol fra skyfri himmel? Hva om jeg ikke gikk på penicillin og vi kunne vært to småbrisne husfruer på tur? Hva om vi slapp våte regnjakker, store sekker, rosinfingre og frostskader? Hva om platåskomoten kom sporenstreks tilbake og vi slapp stå på tå med strekt hals?
Likevel, summa sumarum tror jeg konsertopplevelsen i går ble akkurat så bra, perfekt og strålende som den ble – på grunn av alt som ladet opp til denne konserten og ikke minst; på grunn av verdens beste konsertpartner!
Takk for dansen, Piamia – jeg gjør det gladlig igjen!