Hovedårsaken til at vi samlet familien og la ut på en forsinket høstferietur til Bergen, var at Prince skulle spille i Vestlandshallen mandag 18. oktober. EkteMannen og jeg var på konsert med han i Oslo Konserthus i 2002 og det husker vi som en av de aller beste konsertopplevelsene noen sinne. Konserthuset blir for intim konsertscene å regne, spesielt når den huser storheter som Prince. Bare det å se han live for første gang gjorde at vi var strålende godt fornøyd med konserten i 2002.
Alle bildene kan klikkes på for å se de større.
Denne gangen var det en stor idrettshall som skulle huse den lille, store mannen – og det ble det mye debatt av i forkant. En kald idrettshall – kunne det virkelig skape Prince-magi? Og hvorfor i alle dager i Bergen? Østlendinger sutret over hvorfor valget falt på Bergen og ikke Oslo – og hadde ikke folk fått med seg hvor få bergensere som gadd komme da Stevie Wonder kom til Bergen, kanskje? Og litt rett skulle østlendingene få; Princekonserten ble ikke utsolgt, noe jeg finner underlig og vel så det.
Mandagen kom, barnevakten likeså – og to stk svorne Princefans og to stk «Princefans, men ikke blodfans altså!» la kursen mot Åsane og Vestlandshallen. Vi var lovet trafikkaos og umulig å parkere, men opplevde hverken kaos eller parkeringsproblemer. Vel inne i konserthallen kunne et medlem i vårt reisefølge påpeke at røyken som svevde ut fra scenen og inn i hans øyne, kjentes overraskende likt ut som de dagene han tok på linsene sine feil vei. Resten av reisefølget nikket gjenkjennende, selv om vi hverken har linser eller er nok oppe i årene til at vi plages av konsertrøyk.
Så kom Prince på scenen…
Det er vanskelig for meg å beskrive denne konserten med ord. De av dere som kjenner meg privat eller som har lest denne bloggen en stund, vet at jeg sjelden har problemer med å få ut et stort antall ord, enten det er muntlig eller skriftlig. Mine utfordringer ligger mer i det å kunne begrense seg. Men da vi først i bilen hjem skulle kommentere til hverandre, blodfans eller ikke, ytre noe om konserten – så stoppet det helt opp. Ordene virket så tamme og meningsløse. Da vi kom hjem til barnevakten og skulle formidle litt av gleden vi hadde opplevd, slik at hun skulle kunne føle at hennes barnevaktinnsats (for fem barn i alderen 0 – 10 år!) var vel verdt det …så stoppet også ordene opp.
Det er vanskelig å forklare Prince. Det er vanskelig å forklare opplevelsen Prince klarer å skape. På en intim konsertscene i Oslo eller på en stor, kald idrettshallscene i Bergen; Prince skaper noe som må oppleves og det er rett og slett ikke så nøye hvor det oppleves. Å kalle Prince et musikalsk geni, føles ikke stort nok. Når man opplever en Prince i storform, en Prince som danser, smiler, flørter og prater – da kjenner man at det skjer noe med en.
I alle fall skjer det noe med en husmor på vift. Til tross for gode venner og en EkteMann rett ved siden av, klare til å dokumentere og dele eventuelle tabber og pinligheter i alle fremtidige settinger – selv i denne settingen måtte husmoren la funken slippe til i hver fiber i kroppen. Ettersom årene har kommet på, har vi blitt stadig mer fan av konserter med sitteplasser, stearinlys på bordet og godt drikke i glasset – men det var uaktuelt på denne konserten. Her skulle det danses, her skulle det grooves – just dance like nobodys watching! I en tett idrettshall med store mengde mennesker og nevnte scenerøyk blir det forholdsvis tett og klam luft – væske burde nok vært inntatt med jevne mellomrom. Men også det ble helt uaktuelt. Å ha ting i hendene, noe som forhindret klapping eller hendene-i-været-og-svai, var helt uaktuelt. Denne konserten krevde sitt, så tissepauser og inntak av væske var ikke på agendaen.
Konserten inneholdt de store hitene på rad og rekke; Kiss, Raspberry Berret, Purple Rain. Sanger som fikk selv den kaldeste nordmann til å miste alle hemninger og la seg rive med. Det var allsang, dansing og stor iver. Konserten inkluderte også noen mer skjulte perler, som The Love We Make, Mountains, Shhh – og ingenting tyder på ekspesjonell konsertopplevelse mer enn at selv noen mindre kjente låter nytes i fulle drag av en fullsatt sal. Det var også fine coverlåter og Prince lot virkelig kordamene skinne gjennom en hel låt, som Love Thy Will Be done. Noen ser ikke poenget med slike «pauser» i konserter og mener man har kommet for å høre Prince og ikke kordamene, men slik ser ikke jeg det. Dette er folk som Prince har håndplukket, så jeg er veldig interessert i å høre hvorfor han valgte de. Det mener jeg også vi virkelig fikk avklart av både kordamenes fantastiske stemmer, men også av deres enorme energi, deres evne til å dra med seg publikum, deres sexy dansebevegelser – deres funky funk!
En bonus ved denne ultimate konsertopplevelsen, var det kicket jeg fikk av å se så mye girl power på scenen sammen med Prince! Han er en mann som virkelig ikke er redd for å la fantastiske damer ta stor plass på scenen. En av disse er Sheila E, som er hans trofaste makker og som trakterer trommer på en sånn måte at jeg tok meg selv i å lure på hvordan livet mitt hadde utartet seg om valget hadde falt på trommer og ikke tuba, som var det jeg endte opp med i skolemusikken i 6. klasse. Sheila E var så smoking hot på scenen, så rytmisk og full av energi – og et av høydepunktene mot slutten av konserten, var da Prince sa: «Sheila E, I’ve played every note I know. Do you have anything?», hvorpå Sheila og trommesettene hennes ble dratt frem i spotlighten fremst på scenen og leverte et forrykende show!
Sheila E, tre fantastiske kordamer og bassisten Ida Nielsen var helt klart med på å gjøre dette til en så formidabelt bra konsert som det definitivt var, men det er ingen tvil om hvem som var den aller største av de alle; en stor Prince som koste seg gjennom konserten. Med flørt, rytmer, sjarme og en musikalitet, en funk som sitrer i kroppen og som ikke glemmes med det aller første.
Konserten endte opp med å ha 4 runder med ekstranummer og publikum klappet og trampet trofast for hver gang. Helt til slutt måtte vi innse at konserten var over, folk snudde og gikk mot utgangen og lyset i idrettshallen kom på. Den obligatoriske ryddemusikk-cd’en ble satt på …men? Var ikke det litt vel god kvalitet på en ryddemusikk-cd? På tur ut av lokalet må jeg snu meg flere ganger for dette rimer ikke. Og til slutt ser vi det og flere med oss; Prince er tilbake på scenen. Prince, hans gitar og hans pianist. Sangen er Sometimes It Snows In April – en av de aller beste Prince-sangene jeg vet om og definitivt den ultimate prikken over i’en på en magisk konsert.
Det ryktes allerede at Prince har planer om et nytt Norgesbesøk om ikke alt for lenge, denne gangen i Oslo – og om det er tilfellet, så er jeg ikke i tvil; jeg skal ha billetter og jeg oppfordrer alle til å få med seg denne fantastiske mannen for å få en helt uforglemmelig musikkopplevelse!
Les også bloggposten til en som var så heldig å overvære konserten til Prince i København to dager senere – inkludert afterparty og ekstrakonsert i to timer midt på natten.
Disclaimer;
Det ryktes om at Prince ønsker full kontroll over musikken sin og hvordan den tilgjengeliggjøres blant annet på internett. Han hadde gitt pressen fotoforbud på konserten (noe som førte til at ett av mine bilder endte opp i papirutgaven i Dagbladet!) Fotoforbudet gjaldt strengt tatt oss andre også, ettersom det stod info på billettene våre ang dette – men det var flere som meg; det var rent umulig å ikke ville sikre seg minner for livet! Bildene og videoene i dette innlegget er det jeg som har tatt med mitt iphone4-kamera (noe jeg for øvrig er veldig fornøyd med!) og det er delt med lesere av denne bloggen med dem ytterste og største mulige respekt for artisten. Jeg vet at SheilaE har spurt på twitter om å få tilsendt bilder og video fra konserten, så det kan hende det er et tegn på at Prince ikke er like streng på slikt lenger. Vi får se om jeg får henvendelse om å slette bilder og video – men jeg håper virkelig ikke det.
Comments