• Astrid Valen-Utvik

Viktigheten av å ta pause på sidelinjen

Jeg føler meg plassert midt oppi et sort hull, med et sterkt ønske om heller å bli plassert på sidelinjen.

De dagene vi opplever akkurat nå, disse ti ukene fremover – de kommer til å gå inn i historiebøkene og vil trekkes frem og snakkes om i all overskuelig fremtid. De vil nevnes i forbindelse med noe grufull, noe uforståelig, noe uforglemmelig. Vi kommer til å være blant dem som kan fortelle etterfølgende generasjoner om hva som skjedde den gang da.

«Jeg husker da rettsaken pågikk. Du vet – rettsaken etter det grufulle som skjedde i Norge 22. juli 2011. Jeg levde da det skjedde og jeg levde da hele verden skulle få se hvordan vi håndterte dette. Hva slags nasjon vi var og hva slags menneskesyn vi har. Hvordan vi som mennesker ble bedre etter dette.»

Man skal leve godt gjemt under en gigantisk sten om man skal klare å leve fullstendig skjermet fra skildringene og rapporteringen fra rettsaken og all den informasjonen den medfører. På en måte er det likevel akkurat det jeg føler mest behov for nå. Å ta med meg mine viktigste personer og gjemme oss. Skape en alternativ virkelighet, bare for disse ti ukene – en virkelighet som er god, varm og harmonisk. At vi ikke kryper frem fra stenen vår før før alt er bra og enhver avisforside og enhver nyhetssending ikke lenger rapporterer om groteske detaljer, umenneskelige meninger og en iskald morder.

Grunnene til at jeg vil gjemme meg og mine, er naturligvis kun egoistiske og naive. Da slipper vi å hele tiden bli påminnet om det som har skjedd. Da kan gjøre vårt beste for å komme over sommeren som mistet sin uskyld. Sommeren som forandret Norge. Sommeren som åpnet øynene våre. Da kan vi begynne prosessen med å fylle på med positive opplevelser, slik at den forferdelige og uforglemmelige hendelsen likevel blir glemt. At det rett og slett ikke blir plass til alt det vonde og forferdelige, fordi så mye godt og fint opptar all vår hjernekapasitet. Da kan vi late som om slike mennesker ikke finnes og at ingen mennesker i vårt land kunne funnet på å myrde så mange uskyldige, vakre og gode mennesker. Da kan vi håpe at alt til slutt går over og Norge igjen blir et trygt og godt land å bo i.

Vel er jeg naiv, og jeg trives for så vidt godt med å være naiv, men så naiv er jeg likevel ikke. Dette går naturligvis ikke over. Dette har skjedd, dette har berørt et forferdelig høyt tall mennesker direkte og hele Norges befolkning indirekte. Dette må vi ta inn over oss, på en eller annen måte. Dette er et av de viktigste øyeblikkene i Norges historie. Et (omtrent) direktesendt øyeblikk som varer i ti uker fremover, som vil gi oss informasjon og detaljer som vi ikke trodde vi noen sinne ville få oppleve. Jeg ville forsømt meg selv, de etterlatte og de kommende generasjonene om jeg ikke forholder meg til dette.

Men det gjør så vondt.


Jeg er fortsatt sint. Jeg er fylt av forakt for dette mennesket – og samtidig fylt av så mye varme og omtake for hans uskyldige ofre og deres etterlatte. Jeg orker ikke se ansiktet hans, høre stemmen hans eller lese hans ord. Jeg vil ikke at hans tanker og meninger skal bli spredd til svake sjeler som kan finne mening i det han sier. Jeg vil aller helst slippe å forholde meg til dette mennesket noen gang mer. Slippe å vite hva han tenker, hva han mener og hva han finner urimelig ved demokratiet Norge. For enkelhets skyld kunne jeg ønske at vi satt menneskerettighetslover til side, lot demokratiet seile sin egen sjø, og rett og slett låste denne ynkelige mannen bort til evig tid. Gi han brev- og besøksforbud og ikke la han få snakke med noen mennesker. Noen gang.

Det er selvfølgelig ikke et alternativ. Når jeg får lagt bort mine umiddelbare følelser, ser jeg lett hvorfor det ikke er et alternativ. Det er ikke slik vi er som nasjon, det er ikke slik vi er som mennesker. Vi er ikke han. Vi stiller oss ikke til dommer og tar affære for å få verden slik vi som enkeltindivider mener verden bør være. Vi velger ikke hat, når vi kan velge kjærlighet.

Likevel tviholder jeg på mitt behov for å krype under en sten og stenge alt det vonde ute, om så bare for noen øyeblikk av gangen. Rett og slett fordi jeg kan og fordi jeg må. Jeg tror ikke at ofrene eller deres etterlatte vil at vi alle skal dykke inn i dystre og vonde tanker – som for å hedre deres minne. Jeg tror vi alle trengs som gode medmennesker og støttespillere. Vi trengs til å tilby gode klemmer og en skulder å gråte på, og muligens også for å kunne gi et frirom. Et rom fyllt med hverdagsliv og uten livesending fra rettsaken. Min dør er i hvert fall alltid åpen.


Vi trenger å vite at vi vil lære. At vi ønsker å få vite. Vi må grave, undersøke og spørre. Vi må jobbe hardt for å avdekke hvorfor, hvordan og hva som har skjedd. Bare på den måten kan vi være sikre på at vi har gjort alt som står i vår makt for å forhindre at noe slikt som dette kan skje igjen. Vi må kunne se tilbake om 20 år, etter å ha vært gjennom noe så sjelsettende som 22. juli 2011, og vite at vi har gjort vårt beste for å forhindre at noe tilsvarende grufullt kan skje igjen.

Jeg sender varme og omtanke til alle dere som må lese alt om rettsaken, gjerningsmannen og hans ideologier. Til dere som må grave frem informasjon, som må se detaljer og få høre skildringer. Til dere som må lete etter spor og sammenhenger, og som må forholde dere til den svarteste delen av menneskeheten, som jeg til nå har latt som ikke eksisterer. Til alle dere som snakker med etterlatte og hører historiene til de uskyldige ofrene. Til advokater på begge sider, som må evne å forholde seg objektivt og til å se sin oppgave rett. Til alle som må skru av følelsene og la fornuften styre.

Jeg sender gode tanker, varme og nestekjærlighet til alle dere som ble rammet av gjerningsmannens verk. Til dere som mistet en nær og kjær. Til dere som slapp unna, men med verdens verste minne i bagasjen. Jeg skal ikke hevde at jeg vet og forstår hva slags dager dere nå opplever og hva slags utfordringer dere står ovenfor. Men jeg forstår at dere trenger all hjelp og støtte dere kan få, og det skal jeg gjøre mitt beste for å bidra med. Vi må alle inkludere dere i vårt hverdagsliv og våre pusterom, og dele av energien vi har.

Jeg tviholder på troen om at vi ble bedre mennesker etter 22. juli og at vi vil vise hverandre det i tiden fremover. Både i disse ti ukene og også i all tid fremover. Vi må vise hverandre hva som er riktig, hva som er greit – og vi må se hverandre. Små lysglimt her og varme øyeblikk der. Gjerningsmannen har virkelig ikke lykkes med sitt oppdrag og vi skal vise han at han til og med har gjort oss sterkere og bedre.

0 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle