I dag hadde Linnea og jeg lunsj med to av mine favorittpersoner, Tanja og Jessica. Vi møttes på Røa senter, altså i Tanjas nabolag på den bedre vestkant. Linnea og jeg syntes det var spennende å bevege oss ut på de kanter, vi som stort sett holder oss til den skjønne østkanten. Vi ankom de fasjonable strøk litt før de lokale, og benyttet anledningen til å sjekke ut en søt, liten butikk, «Mors Matgleder». Ut spratt en hyggelig dame i rød- og hvitrutet forkle (selvfølgelig) og lurte på om jeg ville ha smaksprøver – på det meste. Hun var en smule pågående, men likevel – bedre med for god service enn dårlig service, og jeg endte opp med å ville ha en ostebit og en pølsesnabb (heter nok ikke det på vestkanten). Jeg skulle deretter betale for herligheten med kort, og den rutete damen gjorde klart på kasseapparatet og ga meg kortterminalen;
«Vær så god frue.»
Vær-så-god-FRUE? Frue?! Jeg trodde jeg skulle fnise meg ihjel.
Hvordan kvalifiserer jeg som frue? Okay, greit – jeg er gift, dermed kone og i gamle dager ville jeg blitt tiltalt som Fru Valen-Utvik. Men hallo – ser jeg så gammel ut? Må man ikke være gammel før man blir omtalt som frue? Er det et kompliment forresten, å bli kalt frue? Eller er det høflighet? Eller en fornærmelse? …jeg stod jo der med min nydelige datter liggende glisende i vogna, så hun må jo ha skjønt at jeg ikke har bikket 60 år. Eller vent, nå kan jo til og med menn få barn, så kanskje hun trodde jeg hadde fått en atpåklatt.
Hm.
Comments