Vel overstått påskeferie!
Her kommer en liten oppdatering om hva familien Valen-Utvik har bedrevet sin påskeferie med. Vi hadde ingen større dra-på-fjellet planer, men ville ta et par turer hit og dit, og i tillegg få slappet av og få gjort ting hjemme. Mission accomplished, vil jeg si.
Det begynte med en tur til mormor og morfar på Nesodden, og det var veldig koselig. Merker at Noah trives godt der. Det kan jo selvfølgelig ha noe å gjøre med at mormor alltid har ispinner i fryseren og rosiner i skapet, og at han får være med morfar ut for å måke snø og strø sand (ingen bombe at pappa utnytter vår lille 2åring til barnearbeid!). Tror nok også det er ekstra artig for han å se barne-tv med morfar, for morfarhan fniser minst like mye av bæsjevitsene på barne-tv som det Noah gjør selv.
Men tilbaket il Nesodden – alltid like hyggelig å være der ute, og vi merker det er godt å komme tilbake til hjemstedet vårt. Husker jeg var veldig påståelig da jeg flyttet fra Nesodden for å studere i Bergen, av typen «Fytti grisen, skal jaffal aldri flytte tilbake hit ‘ass!», men merker at det nok var litt teit å være så bastant den gang da og hver gang når 😉 Snakket litt med Noah om å flytte til Nesodden på vei hjem derfra for litt siden, om han ville bo der (man spør da slike store spørsmål til en 2åring, gjør man ikke?) Det som var litt rart, var at han svarte «Ja» og la til «da kan morfar hente Noah i barnehagen»… Vet ikke om det er jeg som er rar, men jeg trodde i alle fall at 2åringer ikke skjønte konseptet av å bo et annet sted enn der de alltid har bodd, at man kan flytte, at man da også bytter barnehage, osv osv osv. Var helt sikker på at mormor & morfar hadde snakket med han om dette, men det kunne de avkrefte – så lille gutten skjønner derfor at hvis han bor på Nesodden, der hvor mormor og morfar bor, så kan morfar hente han i barnehagen – og det synes han er gøy. Også vi som tror at disse små ikke skjønner sammenhenger…
Søndag ettermiddag dro vi videre, til farmor, farfar og tante June i Skiptvet.
Bildet til venstre viser en sovende onkel Cato som passer på Lukas på sofaen, hjemme hos farmor og farfar. Siden påsken har Lukas lært å klatre litt og åle seg fremover, så slike rolige stunder som bildet viser, er det nok slutt på nå. Vi kan legge han ned på gulvet ett sted, for å finne han helt i andre enden av rommet ett minutt senere. Han har også allerede lært at man ikke skal høre på mamma og pappa, så når vi sier «nei, du får ikke lov til å spise på nettverkskabelen» og legger han lengst mulig unna – så tar det han kun kort tid å åle seg tilbake og ta en ny jafs. Med andre ord, om denne posten i bloggen skulle bli plutselig avbrutt, så vet dere nå hvorfor! 😉
Merker jeg har fått veldig familiefokus ‘med årene’… Vil gjerne flytte tilbake til Nesodden, ved siden av mor & far, ha begge søstrene mine utover dit etterhvert, Cathrine og Cato er (snart) allerede etablert der, samme med onkel Robert – one big happy familiy! Mangler bare at svigers tar med seg June og flytter tilbake – det hadde vært bra! 🙂 Leste akkurat i en blogg om en som savnet sin gode barndom med mormor & morfar, og synes det høres veldig koselig ut – håper gutta våre får et sterkt og godt forhold til sine besteforeldre. Mine besteforeldre bodde i nabohuset, men døde så alt for tidlig – så det husker jeg lite av, og mormor & morfar bodde i Nord-Norge, så de så vi bare et par ganger i året. Vi er veldig glad for at vi har hele familien vår så nær som vi har. Da ligger i alle fall forholdene bedre til rette… Får faktisk mange kommentarer på at flere synes det å flytte i nærheten til sine foreldre, i generasjonsboliger, utskilte tomter ved siden av sine foreldre osv, er veldig hyggelig. Kanskje det er en ny trend?
(Sidespor: Litt irriterende om dette er en trend, og ikke en selvstendig tanke som vi har tenkt selv. Synes det skjer litt for ofte egentlig. Vi tror vi er selvstendige tenkere, gjør oss opp meninger med hva som passer for oss og vårt liv, og så viser det seg bare at vi er endel av den store statistikken. Hvorfor blir det sånn? Er det tiden vi lever i som gjør at ‘alle’ får behov for det samme – samtidig? Er verden i dag er kaldere og mer kynisk enn forrige generasjon opplevde, så vi søker tilbake til tradisjoner, røttene våre og familien? Ikke vet jeg…)
Etter Skiptvet, tok vi med oss fotomodellspira June (hvis det er noen som vil booke henne
Vi fikk også tid til å – endelig – leke med vennene
Hva annet har vi gjort…? En pannekake & bacon-middag hos tante Marianne og onkel Tom, med påfølgende bad i badekar for Noah (badekar er genialt når man har barn!), leking på lekeplassen utenfor med Pia, Solan og Elliot, litt luking i «hagen» vår …og det var vel egentlig det. Avsluttet alle feriedagene med en spysjuk Noah (i går), men det ser ut til å ha gitt seg i dag, så da satser vi på barnehage og vanlig hverdag fra i morgen. Hvis dette go’været som vi har i dag holder seg, så får jeg kanskje tilbake vårfølelsen (ble sååå skuffa når det snødde i påsken!) – og da skal man ikke se bort ifra at det må vaskes utemøbler, plante litt vårløker og gjøre klart for litt grilling ute!
«Dette her er Metrologisk Institutt, vi kan melde om at regnet nå er slutt – nå blir det sol, sol, SOL!» 🙂