I dag kom vi hjem fra en herlig forsinket høstferie på Norefjell (som jeg skal blogge om litt senere), og fikk så vidt med oss slutten på barne-tv. Rett etter barne-tv var det over til TV-aksjonen til NRK, og guttene ble sittende og se på deres mere ‘barnevennlige’ innslag. Barn intervjuet barn om hvordan det var å vokse opp med foreldre som ruset seg, hva andre barn skulle gjøre om de så barn som hadde det vondt og de så en filmatisering av en gutt og livet hans med hans alkoholiserte far. Sånt gjør inntrykk på to gutter på 3 og snart 5 år. De ville se det, og jeg ville la de se det – men var selvfølgelig opptatt av å se det sammen med de, så jeg kunne fortelle, utdype, forklare og hjelpe de med å forstå hva dette var. Vi var innom temaer som hvordan barn skal skal si ifra, hva som skjer med voksne som drikker for mye vin og øl, hva narkotika er og andre ganske tøffe ting å snakke med små barn om.
Etter litt stille titting på TV-aksjonen, sier lille Lukas:
«Mamma, liker du øl?»
Jeg skulle så veldig, veldig gjerne svart ‘nei’ med ærlighet til min lille gutt akkurat da. Ikke det at vi drikker mye, hverken Glenn eller jeg. Ingen av oss synes det er et ‘offer’ å si nei takk til alkohol ved middager og tilsteldninger når barna er tilstedet. Vi synes det er en selvfølge at vi aldri har vært fulle eller berusede med barna våre tilstede.
Men likevel, disse nyansene klarte ikke min lille, store gutt på tre å se. For han var det svart eller hvitt; Liker man dette skumle ølet, eller gjør man ikke?
Det kom selvfølgelig et svar fra meg. Et svar som «joda, jeg liker det jo, men mamma og pappa drikker det veldig sjeldent». Jeg tror ikke det svaret roet han helt, men heldigvis tror jeg at både han og storebroren vet at de har trygge, gode rammer i vår familie og forhåpentligvis la de seg ikke i kveld med bekymringer over at mamma og pappa liker øl, men bare ‘litt’…
Støtt TV-aksjonen – barn må få være barn!
Comments