Merker at det blir alt for sjeldent oppdatert her i bloggen vår… Jeg kan -igjen!- love å skjerpe meg og gjøre det hyppigere. Hvis ikke forsvinner vel litt av poenget med å ha en blogg, eller hur?
Akkurat denne gangen har jeg faktisk en temmelig ‘gyldig grunn’. Det har nemlig vært ganske mye action i heimen her den siste tiden. Lukas jo slitt med øyekatar og trøske en god stund nå. Forholdsvis vanlige sykdommer, men det er likevel endel pes med medisiner og slikt. I tillegg til dette fikk han påvist RS-virus for snart 2 uker siden, etter en tur på legevakta pga skummelt hosteanfall. Videre henvisning til Ullevål – og så lagt inn på Ullevål noen dager senere. Skumle greier med en baby på bare noen uker… Grunnen til at vi ble lagt inn var fordi han ikke orket å spise selv, så han måtte få mat gjennom sonde i nesa i noen dager. Da ble han gradvis bedre og orket å spise mer og mer selv, så vi var der totalt «bare» 4 dager, og mandag 7. november fikk vi endelig ta han med oss hjem. Jeg bodde på sykehuset sammen med han, og det var veldig rart å ikke se Noah på så «lang» tid. Det som var koselig var at Noah savnet oss, og særlig Lukas. Når jeg fikk snakke med han på telefon, så var det første han spurte om hvor ‘Luta’ var. Godt at storebror har skjønt at lillebror ikke bare er et forbigående fenomen, men faktisk en del av vår lille familie…
I alle fall – etter at vi kom tilbake fra sykehuset, fikk nok mor seg en liten knekk. Mulig det da først kom reaksjon på at mitt lille krapyl faktisk var så syk som han var eller at jeg bare var sliten, men ingenting var gøy og alt var vanskelig i noen dager etter dette. Da er det godt å ha en svigermor som stiller opp! Hun busset inn fra indre Østfold og ble hos oss noen dager. Bare for å være tilgjengelig og avlaste meg hvis hun kunne. Og gjett om Noah syntes det var kos! 🙂 Han digger jo ‘famma’, og det er stor stas når han kan hentes av henne i barnehagen. Så med noen dager hvor jeg fikk «landet» litt og med hjelp fra svigers, så har vi nå kommet til hektene hele hurven – og verden ser mye lysere ut!
Lukas har blitt fulgt opp på helsestasjon og legger på seg som han skal i forhold til gjennomsnittet, har i tillegg sjeldnere og sjeldnere hosteanfall og tett nese, så det ser virkelig ut som sykdommen er på retur og vi snart har en 110% frisk gutt igjen. Og godt er det, for det er jaggu trist når så små barn er syke….
Men som sagt, nå merker jeg at go’følelsen begynner å komme… Den hvor man ikke tenker på medisiner og sykdom og hvorvidt småtten får i seg nok mat, men bare lurer på hvordan man skal få fylt alle formiddagene med masse moro. Jeg har lyst på massevis av besøk, gå på kafè og drikke kaffe (jeg har begynt igjen!) og bare kose meg masse med lille Lukas.
Helgene våre går med på å leke kjernefamilie, gå på tur med en 2-åring på skuldrene til pappa og en nyfødt godt pakket inn nede i bagvogna og prøve og være litt sosiale med venner og familie 🙂 Noah og pappa skal jo også få tid til å bli kjent med nyeste medlemmet i familien, og det er jo ikke mange timer til denslags på ettermiddagen i ukedagene…
Dagens konklusjon: Det er godt å være fire!
PS: Dette er skrevet av en i ammetåke, kl 23.20, så hvis ting er usammenhengende og rart, så vet du hvorfor! Samme gjelder evt skrivefeil… 😉
댓글