• Astrid Valen-Utvik

Romantisk kveld og noe litt attåt

I går var det altså 10 års siden Ekte Mannen og jeg ble kjærester. Vi hadde ikke planer om å lage noen stor feiring ut av det og hadde heller ikke kjøpt gigantiske gaver til hverandre. Vi har vært litt pjuske og smysyke hele familien de siste dagene og vi har heller ikke flust med penger for tiden (huskjøp, oppussing og NAV-penger er ikke det beste for familiebudsjettet mystisk nok), så ting begrenset seg egentlig av seg selv.

Likvel; Vi har verdens beste mormor og morfar vegg i vegg, så vi dristet oss til å høre om de kunne tenke seg å legge unger og være barnevakt på kvelden – og de sa ja! Vi slengte sammen pølsemiddag til hele hurven før vi dro, rasket med oss lommebok og telefoner og fikk skyss til båten av min stolte far i hans nye bil. Forresten; Det er fryktelig rart å dra steder uten et lass av remedier med seg; Barnevogn, stelleveske, ekstra bleier, skift og det hele. Men hvis det skulle være noen tvil; Det er rart på en utrolig, skjønn og deilig måte!

Da vi stod på farten til å dra, lette jeg som en gal etter boka jeg for tiden leser – «Alphabeth Weekends» av Elizabeth Noble. Mamma stod og så forvirret på meg, før hun sa: «Men, hva skal du egentlig med boka, skal dere ikke ut og kose dere?» Ahhh… Finnes det egentlig noe koseligere enn å sette seg på en fin kafe, med god musikk på høyttalerene og en god kaffe eller en god kopp te i koppen – og i tillegg ha godt selskap? Tror nok ikke det.

I alle fall; Det ble bytur på oss. Vi prøvde å gjøre noen ærend, men mestparten av tiden ble prioritert til å lese bok, drikke kaffe og slappe av. Før vi til slutt endte opp på kino. Er en stund siden vi har gått på kino, vi to – uten unger og uten å se på barnefilm. Vi valgte The Proposal;


Perfekt film! En film som passet strålende til det romantiske humøret vi sullet rundt i og selv om det nok ikke blir utdelt noen Oscar for disse rolletolkningene og selv om det heller ikke var en dyp film med overraskende vendinger, så er det rett og slett deilig å se slike filmer av og til. Filmer som får meg til å fnise og le, som får meg til å felle en liten rad med tårer (av og til ektefølt hulk!) og som byr på massevis av deilige følelser. Jeg har en grunnleggende tro om at alle mennesker er gode på bunn, dypt, innerst inne, så hver gang jeg ser slike forvandlinger i personkarakter på film, så føler jeg det er nok et bevis på min teori. «Det er jo det jeg sier, jeg visste hun egentlig var god som gull!» Mer skal ofte ikke til før jeg får klump i halsen.

Og det skal også sies; Sandra Bullock ser jammen snasen ut til å være 45 år og Ryan Reynolds er så sjarmerende og tørrvittig at han rett og slett er til å spise opp! Jeg er sikker på at vi hadde blitt bestevenner om vi hadde møttes in real life. Det er jeg vel stort sett sikker på jeg ville blitt med alle de kule, tøffe og skumle kjendisfolka. Igjen; Det er troen på at de bare er vanlige mennesker som deg og meg på bunn de også. Naiv? Nei, det tror jeg ikke.

Filmen var i alle fall fornøyelig, vi gikk hånd i hånd hele kvelden og bare kjente på hvor deilig det er å merke at vi er like forelsket nå som for 10 år siden. I en hektisk hverdag med barna, med oppgaver som må gjøres og hus som skal bli ferdig, så er det klart at man ikke er like flink til å finne roen til å kjenne på den gode, gamle forelskelsen. Derfor er det så deilig med dager som vi hadde i går, sånn innimellom de fine hverdagene – for å kjenne at joda, vi er de vi alltid har vært, like glade i hverandre og like glade for hverandres selskap. Vi trenger ikke så mye mer.

———-

Så over til noe litt attåt, en bonushistorie kan du si.

Jeg må nemlig fortelle dere noe litt morsomt. Det innebærer varme, røde og flaue kinn for min del, men jeg synes likevel dette er for festlig og koselig til å ikke bli delt med de fine folka som leser mine små skribleriene.

Jeg har møtt «fans» av bloggen min, in real life! Festlig, uventet og veldig småflaut!

I går, da vi stod og ventet på at båten skulle komme i land på Nesodden, strenet plutselig en langbent, blid og blond frøken bort til meg. Jeg syntes hun så litt kjent ut, men det var først da hun presenterte seg som Thea at jeg koblet hvem hun var. Hun har kommentert her på bloggen min innimellom og vi har møttes en gang i bryllupet til fine fetter Ole og søte Sara, for over 5 år siden. I alle fall; Thea sa hun rett og slett måtte komme bort til meg og si hei, for hun leste tross alt bloggen min hver dag og var helt avhengig. Hun kom med veldig mye koselig ros (alt tas rett til hjertet, tusen takk!) og sa hun mente jeg burde leve av skrivingen på et vis. For en fantastisk tilbakemelding å få! Veldig koselig å hilse på deg (igjen), Thea!

Og som om det ikke var nok; I dag, da jeg leverte vår store, lille skolegutt på skolen, kom en mor bort til meg. «Du, jeg tror jeg leser bloggen din. Du skriver blogg, ikke sant?» Hun er moren til en søt jente i Noahs paralellklasse og leser altså bloggen min. Hun kom med mange koselige ord – tusen takk, jeg blir like forfjamset hver gang noen liker det jeg skriver! Denne mammaen har også en blogg som jeg har vært inne og tittet på, og hun er utrolig kreativ og flink! Designer og syr utrolig mye fint. Ta en titt dere også, hun skriver Min Undring og lager mange fine kjoler blant annet – det hun selger kan du finne her.

Oppsummert vil jeg si at det var riktig så stas å bli kontaktet ‘helt ut av det blå’ av folk som leser bloggen min og om jeg så litt forfjamset ut, Thea og Gry Helen, så beklager jeg det; Det var bare så veldig uventet, men likefullt veldig, veldig koselig!

At jeg skriver fjant og fjas som andre leser, synes jeg er utrolig morsomt og når jeg får påminnelser om hvor mange som faktisk leser, ikke bare familie og venner, men totalt ukjente også, at de leser ofte og mye og at de liker det de leser, da blir jeg rett og slett akutt lykkelig!

Ha en strålende fredag folkens – her skal det forberedes til helg med massevis av kos, håper dere fine leserene mine får en nydelig fredag og helg dere også!

0 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle