• Astrid Valen-Utvik

Prikkedøden

Prikkene til Linnea har nå tatt kvelden (derfor innleggets overskrivt, vi har erklært død over prikkene). Det vil si, de er slettes ikke borte. De er om noe mer synlige nå enn tidligere. Men nå er de ikke i vekst mer. De popper ikke opp i tide og utide og de lekker ikke væske for å spre polkadottsyken videre. Nå har de fått skorper og ungen min ser ut som hun har vært i en ganske seriøst trafikkulykke med trehjulsykkel på grusføre, iført kun Adams drakt. Ja, for disse prikkene er jenvt fordelt over hele den lille kroppen hennes. Hva synes du om en prikk helt innerst i øyekroken? Inni øret, inni nesa eller inni munn? Hva med på den nederste greia på øye, der vi smurte kajal som fjortisser (eller var det eye-liner?)?

I alle fall, rent bortsett fra at magen hennes nå har slått seg fullstendig vrang (vi teller 10 b.bleier siden vi la henne i går! …og ja, jeg måtte bare ta med den detaljen, og nei, jeg kan da ikke skrive bæsj!) og en liten hoste, så sier vi oss snart ferdig med disse polkadottene vi nå.


Men, over til en annen ting som prikkedøden har medført;


Vi får mye medlidenhet av folk rundt oss for tiden, av typen «Å, flytting er så kjedelig!» Men jeg synes faktisk det er gøy! Det er riktignok 7 1/2 år siden vi gjorde det sist, og da var det null barn med på lasset, men likevel… Det er noe med den ryddingen i forkant, å endelig få kastet ut masse rot og ting man aldri savner i hverdagen likevel. Å få solgt ting videre så de får enda et liv i dette bruk-og-kast-samfunnet vårt, gi noen ting videre til gode folk som får god nytte av tingene og ikke minst; Kjøre alt for mye rett på dynga! Jeg ser ikke poenget med å flytte med oss rot, for å si det sånn. Alt skal ha en plass i det nye, gamle huset, for at det skal få være med i flyttebilen.

Vi har begynt helt i det små; Pakket flere tusen cder vekk (kommer de noen gang til å komme opp igjen?) for så å selge cd-stativene, pakket vekk bøker, kastet gamle planter vi ikke tror overlever en tur i flyttebil. Men guri, så deilig det er. Så åpent, luftig og ‘rent’ det blir (og da tenker jeg selvfølgelig ikke støvmessig, for det er vel akkurat det motsatte – enorm tilvekst av hybelkaniner)! Vi tar oss i å trives enda mer her og skjønner vel ikke helt hvorfor vi ikke har tatt disse grepene tidligere.

Men, men – vi får huske det til vi skal innrede huset vårt. Overfylt er aldri pent, less is more og alt det der. Guri, som jeg gleder meg!

0 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle

Abonner på nye blogginnlegg:

©2021 by I just had to tell you so // Astrid Valen-Utvik.