top of page
  • Forfatterens bildeAstrid Valen-Utvik

På denne tiden, 6 år tilbake…

…da hadde vi ikke barn. Ikke ett eneste ett. Vi var definert som Ekte Mannen og jeg, men Ekte Mannen var ikke ektemann, han var kjæreste og samboer. Og slettes ikke pappa. Og jeg var ikke mamma. Jeg hadde på det tidspunktet (og har heldigvis fortsatt) en mamma selv og jeg hadde noen få venninner som var blitt mammaer. Men jeg selv var ikke en mamma. Ikke engang dyr hadde kjærestesamboeren og jeg anskaffet oss. Vi hadde bare oss. Og vi var godt fornøyd med livet vi levde. Vi var impulsive, glad i å reise, fikk med oss det meste på film og kino og vi jobbet mer enn det som godt var. Vi kjente oss selv godt, visste hva vi ville, hva vi var gode på og hvordan verden hang sammen.


Men, vi ønsket oss barn. Ikke fordi vi kunne på noen måte fatte hva det faktisk ville gjøre med oss å få barn, men vi ønsket oss barn. Vi ønsket det, likevel forstod vi nok ikke hvordan vi trengte å ha det for å kunne ta imot et barn til verden. Det funkerer dårlig med arbeidstid fra kl 8 til rundt midtnatt hver dag, om man skal ha barn. Dette skjønte vi selvfølgelig, men det var jo ikke noe i veien for å ha den arbeidstiden før vi fikk barn. Trodde vi. Men kroppen min var ikke enig. Kroppen min var smartere enn vi var. Kroppen min skjønte at jeg (og vi) trengte å roe oss ned og forberede oss metalt og fysisk på det å få barn. Endre livsstilen vår. Ikke sette jobben høyere enn høyest for eksempel. Så kroppen min nektet å bli gravid. Det nektet den faktisk i cirka halvannet år. Først når jeg sluttet i den masete jobben, ble jeg gravid. Gravid med Noah.


Om cirka en halvtime, for 6 år siden, kom verdens beste Noah til verden. På keiserlig vis, med kraftig lyd fra lungene – musikk i foreldrenes ører. Ulidelig vakker og greneløst god – helt fra starten av. En fin gutt som var første barnebarn på alle kanter, første tante- og onkelbarn mange steder og det var ikke veldig mange i venneflokken som hadde fått barn da Noah kom til verden. Denne gutten kom rett inn i åpne armer, kosete fang og morsomme lekestunder – hvor enn han snudde seg. Det er ikke rart at denne gutten ble som han ble; Et hjerte av gull, utforskende, omtenksom, nysgjerrig, omsorgsfull og veldig opptatt av rettferdighet.


Mye har skjedd på Noahs ferd disse 6 årene. Han har begynt i barnehage, fått to søsken, flyttet en gang, begynt på skole …og seneste endring; Han har fått seg et etterlengtet kjæledyr! Ekte Mannen og jeg har diskutert dette lenge. Er han for liten til å få dyr? Hva slags dyr burde han få? Har familien vår tid til å ha et dyr? Vil vi ha et dyr og hvilket dyr vil vi aller helst ha? Vi endte altså opp med marsvin. Tror nok både Noah og resten av familien ser for seg å bli hundeeiere etterhvert, men det er definitivt ikke tiden for dette nå. Nå er det tid for marsvin. Ikke hvilket som helst marsvin heller. Et fantastisk vakkert og fint dyr, nylig døpt Nurre. Cirka to måneder gammelt flyttet Nurre inn hos oss på Nesodden og Noah er overlykkelig. Så glad at jeg flere ganger har sett han stå og smile for seg selv, bare ved tanken: «Jeg har et marsvin!»


I dag ble Noah fulgt på skolen med litt ekstra go’saker med seg til sine klassekompisene. Han var veldig stolt over å kunne ha med seg onkel Esbens bakekunstverk fra juleverkstedet vårt; En hodeskalle av pepperkakedeig. En pepperkake som fyller en hel langpanneform. Jeg pyntet den med svartgrå melis i dag tidlig og sendte med litt kjeks i tillegg, tilfelle noen av barna synes denne pepperkaken var for skummel. Merkelig nok så hadde ikke læreren til Noah sett denne varianten av ‘bursdagskake’ tidligere…

Bursdagsgutten har bestilt tidlig henting fra SFO i dag, sånn at han skulle rekke mye kos med Nurre. Og så har han bestilt middag. Ikke til Nurre og definitivt ikke av Nurre (google er skummel av og til; gjør søk på marsvin og se hva som dukker opp!), men bursdagsgutten har bestilt hamburgere og pommesfrites til bursdagsmiddag. Og akkurat den kombinasjonen tror jeg rett og slett vi aldri har servert her hjemme før, så det kan jo bli en spennende utfordring. Mon tro om han mener McDonalds er normen for hva som er ‘en skikkelig god hamburgermiddag’. I så fall er jeg redd vi kommer til å mislykkes.

Uansett mislykket hamburgermiddag eller ei, så er jeg sikker på at dagen i dag kommer til å være fantastisk, fin og full av forventninger. Alt takket være verdens fineste Noahgutt.

Mamma og pappa elsker deg over alt på jord, verdens vakreste!

0 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle
bottom of page