• Astrid Valen-Utvik

På date med Tori Amos


Jeg oppdaget Tori første gang da jeg studerte økonomi i Bergen. En av mine beste kompiser introduserte meg for hennes rare, skjøre og rå musikk, og jeg ble forelsket fra første stund. På ryggen i sengen, lyset avslått, gardiner trukket for og «Boys for Pele» på volum 10 – gode, gode minner.

Jeg har møtt Tori Amos på date flere ganger tidligere, blant annet på Quart’n og Norwegian Wood, men dette var altså første gang jeg skulle få oppleve store, lille Tori up, close and personal – bare hun og jeg, vi to. Ja, noen få andre kom sikkert også til å komme, men det kan da vel ikke være plass til så voldsomt mange på Sentrum Scene, kan det vel?

Jo, det kan det. Gravide søster og jeg koste oss med en god middag på Kjøkken og Bar, ladet energi og muskler til en lang ståkonsert, før vi tuslet bort til Sentrum Scene rett før klokken var åtte og dørene skulle åpnes. Folk som skal på Tori er sofistikerte og gidder ikke stå timesvis i kø antok vi, så selvfølgelig kom vi til å kunne skli elegant inn uten mye køståing. Definitivt ikke. Det viste seg at det er en god del andre som også er forelsket i Tori – og selv om jeg forstår fascinasjonen, så var det likevel litt sårt – er ikke Tori bare min? Køen var enorm, men vi stilte oss bakerst, var like blide – og køen gikk faktisk forholdsvis raskt unna. Plutselig befant vi oss på gode ståplasser, i en trapp, med ypperlig utsikt – og finfin sittemulighet for den gravide søsteren. Foreløpig så vi kun en scene med et gedigent flygel, men det var nok til å gjøre meg varm i kinnene og sitrende i kroppen. Du och jag, Tori – du och jag.

En singer / songwriter fra Belfast, Foy Vance, varmet opp scenen og publikum. Vil du se han synge, så kan finne du en YouTube-video her. Jeg likte Foy. Han kommer inn – totalt ukjent og klar for å spille for folk som i utgangspunktet venter på en annen artist, og så bergtar han publikum fullstendig! Nydelige sanger, utrolig innlevelse, vakker og rå stemme og en helt fantastisk, tørr humor! Midtveis i sin aller siste sang virket det som lysfolka enten var 1) smådrita eller 2) ville signalisere at han hadde sunget nok og det nå var tid for Tori, for da slo de av alt lys på Foy og lyste heller opp flygelet til Tori. Han taklet det hele på strak arm, sang videre og da lysfolka til slutt fikk orden på sakene, ba han de likegodt slå av lyset igjen og så tok han siste verset på sangen akustisk. Strålende håndtert! Jeg må rett og slett sikre meg debutalbumet til Foy Vance, for det tror jeg kan bli en kjær favoritt.

Men så, etter litt mer venting, var det endelig klart for å starte min date med Tori.

Suggerende rytmer fra hennes to dyktige musikere på bass og trommer strømmet ut fra høyttalerene og publikum sitret av spenning. Så – den lille, eksentriske dama glir formelig over gulvet, i takt til de dype rytmene, over til sitt lille podium bestående av intet mindre enn fire pianoer av forskjellig slag og en tynn pianokrakk i midten. Tori var kledd i en knallgul havfrueliknende kjole, metalliske thights under og stor grønn krage med paljetter på. Med sitt rødoransje hår var hun definitivt godt synlig på scenen, men ja, denne dama er virkelig et syn verdt å se på. Vi vekslet et ømt blikk og daten var godt igang.

Det er få damer jeg ser på som mer kvinnelige enn Tori Amos. Alltid i kjole, alltid i høye hæler og alltid med småerotiske bevelgelser og orgasmeliknende lyder og ansiktsuttrykk på scenen. Dama er rå og brutal i sin musikalitet og i sine tekster, men hun er samtidig så skjør, så tander og som en delikat blomst underveis i sangene sine, at jeg føler for å beskytte henne mot all ondskap og vondhet som finnes i denne verden. Plukke henne opp fra blomsterengen med en var hånd og beskytte henne for tøff vind, hardt regn og trampende barneføtter. Samtidig føler jeg meg også sikker på at denne dama slettes ikke trenger beskyttelse i det hele tatt. Forvirrende? Ja, men sånn opplever jeg Tori også – litt av alt, en følelsesmessig berg- og dalbane. Fine Tingeling, som en god venninne kaller henne – og det er akkurat det hun er. Vakker, musikalsk til fingerspissende (bokstavlig talt) og svirrende rundt all over the place. Fine Tingling!

Konserten i går spilte som vanlig over hele følelsesregisteret mitt; Fra å få tårer i øynene ett øyeblikk, til pur glede og mørk mystikk det neste, for så å avslutte karusellen med et svimmelt håp og fnisende forelskelse. Akkurat sånn en god date skal være. At denne dama håndterer pianoinstrumentet særdeles godt, er hevet over enhver tvil og jeg burde slutte å la meg sjokkere. Men det gjør jeg. Fire forskjellige pianoer, en krakk i midten, et par mikrofoner og en svirrende Tori som veksler mellom det ene og det andre instrumentet med en uforståelig letthet. Jeg har tidligere lest at Tori omtaler sangene sine som egne ‘individ’ som kommer til henne, ber henne om å bli spilt og at de gir henne utfordringer som andre vil ha med sine små barn. Og sånn føles det litt å se på Tori spille disse sangene også – hun spiller med en letthet og en ektehet, samtidig som hun synger som om hun er i en slags trance, en tilstand hun er inne i og som hun ikke selv velger. Og så ‘kommer hun ut’ til oss i publikum med et smil, et vink eller en bevegelse, før hun igjen er tilbake godt inni sangen. Jeg er aldri i tvil om at jeg iaktar en kunstnersjel.

Jeg tok meg flere ganger i å stå og smile under konserten. Smile til Tori, til musikken, ja, til hele opplevelsen antakeligvis. Det føltes virkelig helt naturlig – jeg smilte fordi jeg var glad, fordi jeg følte meg som en del av en varm musikkopplevelse og fordi jeg følte meg fullstendig i kontakt med Tori. Riktignok var det mange fler enn bare meg der, men jeg fikk følelsen av at mange av de andre som var der som hadde det på noe av samme måte som jeg hadde det; At de følte Tori så kun deg, at hun sang og kommuniserte kun med deg og at hun var der, for for deg. Finnes det en bedre egenskap å kunne gi sitt publikum?

Hun hadde med seg to dyktige musikere på scenen, en bassist og en trommis, og sammen lagde de et genialt iscenesatt show. God blanding av nye låter fra siste album, «Abnormally attracted to sin«, og gode, gamle låter som «Cornflake Girl» og «Precious Things». Tori har svirret rundt i hodet mitt med sine låter siden konsertslutt og det er alltid et godt tegn når man går fra en konsert og tenker «Å, nå vil jeg høre mye, mye mer på platene hennes!» Hadde hun solgt platene sine der og da, og hadde jeg ikke jeg måtte kaste meg i taxi for å rekke siste båt – kl 0030, hjem til Nesodden, så hadde jeg nok kjøpt alle platene hennes. Enda jeg har alle fra før. Rart det der.

For de av dere som har lyst på en liten smakebit fra konserten, så legger jeg ved dette klippet fra da hun var i Chicago tidligere i år, en del av samme turné som hun er på nå;


Hun startet konserten i går med å forsikre oss publikummere om at det faktisk var her i Norge at hennes spirit bodde – noe jeg er usikker på hva hun mente med, egentlig. Ser ikke for meg at hun har verdens næreste forhold til akkurat Norge og uten å beskylde henne for å lyve, så kan det jo hende hun sier dette de fleste stedene hun spiller? Uansett, om det er en ting jeg har lyst til å trekke ned for på konserten i går, så var det nemlig det – at hun ikke kommuniserte med oss som var publikum. Hun kommuniserer naturligvis i fullt monn og vel så det gjennom musikken sin, showet sitt og ikke minst; blikkene sine og kroppsspråket sitt. Men det er likevel en stor del av meg som gjerne vil ha mer; som vil bli kjent med Tori, som vil høre henne forklare og snakke om sangene sine og om opplevelsene hun har med musikken sin – men det var altså totalt fraværende i går. Hver sang gikk rolig over i ny sang, hvorpå hun reiste seg, danset flørtende og eggende med publikum, smilte og virket totalt i sitt ess – og så var det ned på pianokrakken igjen og tilbake til traktering av de mange pianoene. Misforstå meg rett, det var tonnevis av kommunikasjon i går – men mye vil ha mer og for de av oss som ikke alltid henger med på de musikalske bildene og metaforene, så hadde det vært utrolig stas å hørt Toris egne ord om dette.

Tori spilte i så vidt i underkant av to og en halv time og det synes jeg rett og slett er mer enn god nok valuta for mine knappe 500 billettkroner. Et par ekstranummer ga hun oss også og muligens fler enn det goså, men da hadde jeg gått, så det håper jeg faktisk ikke. Det var den båten hjem, ja.

Uansett så gleder jeg meg allerede til alle de timene jeg nå skal spille Tori Amos for alle som vil (og ikke vil) høre på. Jeg gleder meg til neste gang jeg skal få oppleve henne live og til å følge hennes ferd videre på twitter.

For jeg er helt, helt sikker på at denne daten var god nok for oss begge til å at vi avtaler en ny date. Håper bare det ikke blir så alt for lenge til…

Vil du lese en annen Tori-anmeldelse? Klikk deg over til Delirium og les her.

En liten anekdote; Hvorfor må noen mennesker være skikkelig konserttroll så fort anledningen byr seg? Du vet hva slags folk jeg mener, man kjenner de lett igjen; Litt for full, litt for høylydt og litt for ivrig. I går fikk vi ei sånn frøken bak oss, søster og jeg. For det første var jeg småbekymret for min søsters gravide mage – disse konserttrollene har det jo med å være veldig vanskelig å forutse handlingen til – de kan falle eller klikke fullstendig og slå villt rundt seg. For det andre er det unektelig småirriterende at noen bak meg klapper så høyt og hardt at hårsveisen min forandrer seg. Det ble stiv kuling og av og til tok hun likesågodt håret mitt med seg i applausen. I tillegg snakket hun høyt og mye, hele tiden, og hun snakket spesielt mye om en rødvin som smakte bæsj. Bæsj, ja. Det rødvinbæsjglasset ville hun gjerne sette på gulvet, for det kunne selvfølgelig ikke holdes – for hun skulle jo ikke drikke det, det smakte bæsj. Og siden gulvet foran henne betydde trinnet over meg, var jeg noget ambivalent til å ha det stående der. Vi stod midt i en slags ‘sti’ hvor det hele tiden gikk forbi folk og jeg så for meg rødvinsbæsj over alle klærne mine i løpet av kvelden. Heldigvis hadde dette konserttrollet en kjæreste / venn med mer enn godt utviklet gode manerer. Han lekte barnevakt og fikk til slutt instruert konserttrollet om å gå en hel meter bort til søplebøtta for å kaste rødvinsbæsjen. «Hvorfor, hvorfor, HVORFOR?» Det var som å høre en samtale jeg kunne hatt med ett av mine barn. «Fordi det ikke er oss det evt vil gå ut over om noen velter det glasset, det vil gå ut over disse folkene foran oss.» Fine, fine gutten. Videre ble det mye roping når ingen andre roper, mye klapping når ingen andre klapper og jeg er sikker på at hun følte at alle andre var kjedelige og trege, stemningsødeleggere som vi var der vi stod og nøt Toris musikk. Men, jeg også føler meg ganske sikker på at alle rundt oss syntes at stemningen steg en god del hakk og at vi hadde det riktig så trivelig i vårt hjørne av lokalet, da hun til slutt ga opp og trakk forover mot scenen (beklager dere der foran, men vi orket ikke mer). Kjæreste/vennen hennes ble stående hos oss, kanskje han fikk nok av å leke barnevakt? Hun kom tilbake mot slutten av konserten, men kjærestevennen fikk henne etterhvert til å slutte med hårklappingen og slutte med å sette kneet sitt i ryggen min, så jeg tror faktisk at denne ukjente, kjære gutten reddet mye av konsertopplevelsen min. Så, om du leser – noe du selvfølgelig ikke gjør; TAKK for hjelpen!

0 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle