• Astrid Valen-Utvik

På date med DrømmeJobben?

Noe slo meg tidligere i kveld, etter at jeg nettopp hadde sendt en jobbsøknad og fine folk ønsket meg lykke til på twitter, og det var at grunnen til at jeg ikke synes det er skummelt å sende jobbsøknader eller at jeg ikke blir deprimert om jeg ikke kommer til intervju på en stilling, er at jeg ser på dette med å søke etter DrømmeJobben som en veldig lik prosess som å søke etter DrømmeMannen;

  1. Har jeg speidet meg ut en mann som en muligens interessant og god match, så er jeg interessert i å finne ut om mannen faktisk er så interessant og god match som jeg trodde. Kanskje likte jeg stilen hans, kommunikasjonsevnen hans eller det at han var veldig rik, men uansett så trenger jeg å vite om dette stemmer – og for så vidt at alt annet også stemmer. Selvfølgelig ønsker jeg også å fremstille meg selv på en bra måte – ikke sikle, spise pent og være renslig, men i all hovedsak så er jeg nysgjerrig på om dette faktisk kan være selveste Mannen for meg.

  2. Om mannen avfeier meg ved å sende en kompis for å si at han ikke er interessert i brunetter eller folk som snakker østlandsk, så blir jeg ikke veldig lei meg. Jeg har ikke fått presentert meg skikkelig, jeg har ikke fått vist at jeg kan være morsom, smart og temmelig fjollete, og hvis da denne mannen avfeier meg på sitt (dårlige) informasjonsgrunnlag, så var han heller ikke Mannen for meg.

  3. Om mannen mot formodning skulle si ja til en blinddate med meg, så har han allerede sagt at han synes at det han ser og vet så langt, kan være aktuelt. Den daten er noe jeg gleder meg til. Da får vi begge sjansen til å presentere oss på en bedre måte og vi ser begge om kjemi, interesser og magi stemmer. Jeg pynter meg nok litt, men ikke for mye. Jeg pønsker ut noen samtaleemner på forhånd, sånn i tilfelle det skulle bli litt trått og jeg tenker også igjennom hvilke sider ved meg selv som jeg håper jeg skal få vist frem i løpet av kvelden. Og hvilke jeg muligens burde skjule litt…

  4. Om mannen etter dette skulle ønske enda en date med meg, så er det bare fint – om jeg også ønsker dette, selvfølgelig. Da vet vi begge at vi liker hverandre forholdsvis godt og det er enda håp for at dette kan være Mannen. Det er først fra denne runden og utover at en eventuell skuffelse ved å ikke bli valgt til hans Kvinne, om jeg skulle ønske å ha han til min Mann, begynner å bli gjeldene for min del. Men; Mannen er jo den som kjenner seg selv best (og visa verca) og mener han at jeg ikke er Kvinnen hans, så er jeg nok ikke det.

  5. Og da dukker spørsmålet fort opp; Om ikke det var selveste Mannen, hvem i alle dager er det da? Og hvordan er han? Er han lik han forrige som jeg datet eller er han helt forskjellig? Hvordan kommer vi til å finne hverandre, er det via felles kjente eller finner jeg han via en datingtjeneste på nettet?

Er det rart jeg synes dette er spennende?

Men altså – bare så jeg har sagt det med en gang; Jeg er godt fornøyd med min Ekte Mann og er ikke på jakt etter en ny mann (vi har 2 års bryllupsdag i morgen, jippi!). Det jeg derimot er i beit for er en DrømmeJobb. Våre tre småtroll begynner på SFO og i barnehage igjen i august og denne eviglange sommerferien må derfor komme til en ende, slik at kronene ruller inn i litt større tempo enn de gjør i dag.

I dag sendte jeg altså avgårde den første jobbsøknaden min på aldri så lang tid og jeg kjente at det kriblet litt ekstra i magen. Som jeg har nevnt tidligere så er jeg ikke stressa, bekymret eller lei meg fordi jeg ikke vet hva jeg skal gjøre fra august av, men jeg skjønner selvfølgelig at en viss finger likevel burde trekkes ut fra et visst sted og at aktiv handling må til.

Jeg føler jeg står ved et veiskille nå, jobbmessig. Jeg ønsker muligens å bytte beite, jeg trenger flere utfordringer og jeg vil utvikle meg på en annen måte enn jeg har gjort tidligere. Jeg vet jeg vil ha Selveste DrømmeJobben denne gangen, at jeg vil finne en arbeidsgiver og noen arbeidsoppgaver som jeg har lyst til å dedikere min arbeidstid til i forholdsvis lang tid. Men, jeg vet også at sannsynligheten for at DrømmeJobben skal komme rekende på ei fjøl, midt i fellesferien, er forsvinnende liten. Jeg er også forholdsvis sikker på at det er flere forskjellige DrømmeJobber for meg der ute – det er jo så mye morsomt å holde på med!

Heldigvis så gjør det meg ingenting å begynne på denne prosessen nå. Selvfølgelig – det er ikke det at jeg ikke har mye annet å henge fingrene i for tiden, men helt ærlig så synes jeg dette er gøy! Jeg er en av de (muligens sære) personene som synes jobbsøkingsprosesser er spennende. Om jeg bare finner nogenlunde interessante stillinger å søke på, så koster det meg få kalorier å sende avgårde cv og søknad. Jeg synes det er interessant å følge prosessen fra denne kanten igjen, etter å ha vært en god stund i rekrutterings- og bemanningsbransjen og sittet på andre siden av bordet. Jeg kan fort bli litt teknisk og analytisk rundt dette med å skrive cv, søknad og være på jobbintervju, men det er mest fordi jeg liker å lære hvordan man kan gjøre slike ting bedre.

Jakten er offisielt igang…

0 visninger0 kommentarer

Abonner på nye blogginnlegg:

©2021 by I just had to tell you so // Astrid Valen-Utvik.