• Astrid Valen-Utvik

Oppskrift på en opptur!

Som hodet mitt visste; såklart det ville snu!

Såklart følelsen av en kræsjlanding med hjertet først kom til å gjøre mindre vondt og virker mer fjernt enn det gjorde i helgen. Hodet er mitt er rett og slett klokere enn hjertet – og enda godt er det! Med den vissheten lurende bak der ett sted, tror jeg det er lettere å komme seg opp igjen. Det er likevel litt underlig hvordan man er skrudd sammen; hodet vet heldigvis at ting ikke er så håpløst og så vanskelig som man opplever det som når man er midt oppi en kjip situasjon, men likevel må ting ta den tiden det tar for at hjertet og hodet skal klare å bli enige.


Nå som hodet og hjertet er mer på samme planet, tenkte jeg det var greit å dele av mine forskningsfunn. For hva var det som gjorde at hjertet etterhvert trodde på hodet og ikke lenger så verden gjennom så mørke øyne som tidligere? Dette er hva som funket for meg, og hvem vet; kanskje noe kan funke for deg om du skulle havne i en tilsvarende situasjon?

Gi deg selv litt slack

I løpet av helgen ble det meste av det sosiale livet til familien VU satt på hold. Vi avholdt kinobursdag for klassen til eldste Småtrollet på lørdag, men juleverkstedet for venner og familie på søndag ble avlyst. Veldig trist og ikke minst; veldig, veldig uvant for meg og veldig lite likt meg. Noe jeg også fikk respons på og folk ble nok bittelitt bekymret da de fikk beskjeden. Men – jeg tror rett og slett det var helt rett avgjørelse og kanskje noe vi bør gjøre oftere. Det aller meste av det vi gjør, av sosiale aktiviteter, av jobb, av husfiksing, av trening og alle mulige andre ting – det aller meste av dette er koselig og noe som gir oss energi. Men om man ikke bremser, om man ikke setter av tid til å ha hodet og hjertet slå følge videre, tror jeg de indre lagrene av overskuddsenergi og ståpåvilje tappes sakte, men sikkert. Kjører man dette hyggelige, effektive livet over lang nok tid, sånn for eksempel cirka et halvt år eller så, kan det hende man går på en liten kræsjlanding. Sånn som jeg gjorde i helgen. Ved å ta en pause, melde seg ut, sutre ut noen bitre tårer og gjøre det meste i sniletempo, er det overraskende mye som skjer. I topplokket altså. Man får sortert litt tanker, man får sett tydeligere hvordan prioriteringslisten egentlig burde se ut – og kanskje noen av de uoverkommelige oppgavene brått ikke ble like uoverkommelige, og rett og slett bare kan bli gjort i en fei? Sånn mens man sutrer og sipper og egentlig er temmelig misfornøyd? Det være seg konkrete jobboppgaver, sortering av post, få orden i et klesskap eller bare å lage planer i hodet for hvordan man egentlig vil ha det. Alt hjelper og mye av dette kommer raskere av seg selv om man har satt av litt tid og rom for det.

Sorter tankene dine – skriftlig

Jeg var veldig usikker på om jeg skulle publisere forrige innlegg. Det er noe med det å blottlegge seg selv ovenfor mennesker man ikke har oversikt over hvem er. Det kan være hvem som helst i hele verden. En ting er familie og venner, eller til og med bekjente og folk jeg ikke kjenner i det hele tatt. Det synes jeg stort sett går veldig greit. Noe annet og noe av det jeg tenkte mest på var kundene våre. Og i tillegg til kundene; folk jeg anser som ‘mine bransjekollegaer’, folk jeg har et profesjonelt samarbeid med og folk jeg ser opp til faglig. Noen vil kanskje synes det er uprofesjonelt av meg å dele så mye, så personlig, mens andre vil muligens se det som et svakhetstrekk. En annen ting var at jeg var redd for, var å fremstå som sutrete. Jeg synes sutring er temmelig oppskrytte greier og jeg er egentlig ganske var selv på å lese blogger, facebookoppdateringer eller andre ting, hvor fokuset er på ‘stakkars meg’ hele tiden. Min holdning til det er oftest; be om hjelp, finn en løsning og fokuser på det positive! Men denne gangen rant det altså over for meg og blogginnlegget måtte ut. Men den sjansen valgte jeg å ta – og heldigvis for det! Faktisk var det sånn at rett etter at jeg hadde skrevet blogginnlegget, før en eneste kommentar hadde tikket inn, så var det noe som hadde skjedd. Strukturering av tanker, sette ord på magefølelsen og rett og slett få ut litt gruff, var nok en stor medvirkende årsak til at humøret tok seg opp med en gang innlegget var ute. Men for all del, en annen viktig del ved det å skrive noe i en blogg, på facebook eller andre steder, er naturligvis det å få tilbakemeldinger fra sine venner og kjente. Folk som står litt utenfor og kan gi deg en god reality check, oppmuntring, sette deg på plass eller hva nå enn som er nødvendig og på sin plass. Så neste punkt på listen over hva som hjelper i en slik situasjon;

Ta til deg kommentarer og go’ord du får

Jeg ble rørt til tårer og varm i hjerterota av å lese kommentarfeltet her på bloggen, lese responsen på facebook og twitter – og av at noen til og med sendte go’ord på sms eller tok opp telefonen og ringte meg etter å ha lest blogginnlegget mitt. Fantastisk koselig var det, og fullstendig uventet! Jeg har også fått invitasjon om å ta med hele sirkuset vårt på hverdagsmiddag til en fin tante i nabohuset, et nydelig, hjemmetlaget julekort fra en fin twittervenninne, og i dag fikk jeg til og med et blomsterbud på døra; skjønneste Hilde i Bergen hadde sendt den nydelige buketten som dekorerer dette blogginnlegget! Medfølgende kort var så koselig skrevet at det kommer til å varme meg langt ut i januar 2012, det er jeg sikker på!

For en fantastisk gjeng med venner, familie, blogglesere, kjente og kjære jeg har!


Tusen takk til alle dere som la igjen noen ord

– enten det var her eller der!

Livet er kanskje ikke spesielt mye mindre hektisk foreløpig, det er tross alt mange kunder vi skal ha mye unna for og mange kampanjer for nå før jul – og i tillegg er det ikke akkurat få juleavslutninger og koselige samlinger vi skal i når vi har tre Småtroll på skole og i barnehage. Om man legger til at vi skal feire julen hjemme hos oss selv, med både EkteMannens og min familie til stedet, at vi har en lang, lang liste med julegaver som skal kjøpes inn, at vi enda ikke har sendt ut noen julekort og at vi enda ikke har startet på årets julebakst, så er det egentlig nok til å ta pusten ut av hvemsomhelst.

Likevel:

Livet føles mye mer overkommelig likevel. Jeg har ikke akutt behov for å avlyse jula, av å sulle rundt i mitt eget sinn eller oppføre meg apatisk sammen med mine kjære lenger. Og det er deilig! Det er virkelig utrolig hvor mye noen skrevne lister med punkter som står klare for å kunne strykes ut, en god, fornyet fokus, endret prioritering, noen avlysninger (for det går faktisk an å avlyse eller takke nei!) og det å få sovet ut litt, hjelper på et utslitt Husfruesinn!

Om man i tillegg slenger på at vi er inne i en årstid skapt for kos, med klementiner så langt øyet kan se, med fyr i peisen, tente lys og nydelig, julete musikk på anlegget, så er man på god vei mot et mer veltilpasset og fornøyd hjerte. Mammahjertet blir glødende av nysgjerrige Småtroll som gleder seg til åpning av julekalender, til å se neste episode i tidenes fineste julekalender (NSB sin, for dere som måtte lure – og ja, det er en kunde av Schjærven, men jeg hevder likevel at den er finest – sånn objektivt sett!) og som suger til seg alt som er av julestemning, uansett vind- og føreforhold utendørs. En EkteMann som ikke vet hva godt han skal gjøre for den slitne Husfrua si, gode og varme gester og smil både her og både der, og rett og slett; et hjertet som banker og jeg er tilbake!

God førjulstid alle sammen!

0 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle