• Astrid Valen-Utvik

Om å savne 

Jeg savner mye.

Jeg savner mennesker. Både de helt i nærheten, de langt unna og de som er nærme, men likevel langt unna. Jeg savner situasjoner som har vært og situasjoner som ikke ble. Jeg savner mulighetene jeg fikk, men ikke tok. Jeg savner alt jeg ville, men ikke rakk, og jeg savner alt jeg vil, men ikke rekker. Jeg savner på egne vegne og på andres. Ofte på andres vegne, faktisk. Jeg savner tider som var, tider jeg fikk og tid jeg har mistet. Jeg savner tid.   T i d .   Jeg savner uendelig tid, jeg er grådig sånn, men ingen har uendelig tid.

Jeg har tror jeg har uendelig savn.


Savn er de glade gode, de som alltid er og som alltid virker. Savn er de sjeldneste skatter. Savn er de som graver sin hjertegrop og alltid passer. Savn er de mørkeste stunder, de vondeste minner og de salteste tårer. Savn er de varmeste blikk, den tunge armen om skulderen og de tente lysene. Savn er øyeblikkene som kom, de som gikk og de jeg vet jeg mistet. Savn er musikk som henter frem de helt spesielle minnene. Savn er relasjoner som ikke ble, alt som ikke ble sagt, det som ikke kan sies og alt som ikke ble gjort. Savn er alt som finnes, alt som kan læres, uten at jeg vet det enda. Savn er alt som er, og som dermed fører til alt som ikke er. Savn er alle gode, som fortjener så mye bedre. Savn er alt man kunne gjort, alt man kunne sagt – og alt man skulle vært. Savn er varmt, vondt og vidunderlig. Savn er klissete.

Savn er varm takknemlighet som flyter ut over sine rammer og blir omformet til klissete savn. Jeg er stappfull av klissete savn fra topp til bunn, fra innerst til ytterst, og er så takknemlig for det. Det er vondt, men det er riktig. Det er vanskelig, men det er riktig. Det er utfordrende, men jeg er heldig.

Jeg er heldig fordi jeg har så mye og så mange i livet mitt. Jeg har det så fullt at det ikke er plass til alt til enhver tid. Noe må lagres som savn. Hagen vår er ikke stor nok til å romme husene til alle jeg vil ha nære. Gaten vår er ikke lang nok og Nesodden er ikke et stort nok sted, til at jeg får samlet alle jeg vil i den umiddelbare nærhet. Døgnet er ikke langt nok til å fordele minutter og sekunder utover all visdom og klokhet som finnes tilgjengelig. Timene strekker ikke til for å bli den jeg vil bli eller for at jeg kan være den jeg vil være. Hodet mitt er ikke stort nok til å samle alle tanker, historier og opplevelser jeg noen sinne har fått høre. Jeg er ikke et stort nok menneske til romme alt og alle jeg har kjærlighet for, til en hver tid, på et hvert sted. For uten i savnet, der har jeg plass – til alt, alle og enda noen til.

#Savn #Takknemlighet

0 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle

Abonner på nye blogginnlegg:

©2021 by I just had to tell you so // Astrid Valen-Utvik.