• Astrid Valen-Utvik

Om å holde godt fast i det gode ♥

I går kveld kom EkteMannen og jeg hjem til et hus av sovende Småtroll. Det første jeg gjorde var å gå inn på guttenes rom, bre over dem dyner, åpne vinduet og gi de et forsiktig nuss. De lå der så fredlige og fornøyde, godt fyllt opp av kos, spennende inntrykk og koselig mormor&morfar-tid. Deretter gikk jeg inn i naborommet der prinsesseSmåtroll sov søtt, som vanlig oppå dyna. Jeg la dyna over henne, åpnet vinduet og strøk henne forsiktig over panna. Hun gryntet litt, lagde trutemunn og vrei på seg. Jeg ga henne et nuss på hvert kinn …og brått hogg noe skikkelig tak i hjerteroten min.

Nylig fikk en mamma og en pappa den mest grusomme beskjeden en forelder kan få. Hele Norge hadde levd i håpet i en hel måned, men nå fikk foreldrene beskjed om at deres egen datter var brutalt drept. Når jeg i går kveld stod og så på den vakre, fredfulle og uskyldige prinsessen min, tok jeg meg i å tenke på foreldrene til Sigrid. De har helt sikkert også stått over Sigrids seng, når hun var 4 år og opp igjennom årene. Strøket henne over kinnet, gitt henne et forsiktig nuss og sett hvordan hun lagde rare grimaser i søvne. De har sikkert tenkt på, og snakket om, alt det spennende og fine som ligger i hennes fremtid. En verden full av muligheter! Hvordan blir hun som ungdom, hva slags rolle får hun i venneflokken, hvor kommer hun til å studere og hva skal hun bli? Hvilke av de personlighetstrekkene som vi nå ser i henne i en alder på 4 år, kommer til å bli det folk beskriver henne som, når hun er 24 år? Hvordan blir hun som voksen? Hvor kommer hun til å bo, kommer hun til å få mange barn, hva kommer hun til å jobbe med? Hva kommer til å bli det dette lille barnet på nå 4 år, virkelig brenner for som voksen? Foreldrene til Sigrid er brutalt fratatt disse drømmene for sin datter.

Grunnen til at EkteMannen og jeg kom sent hjem i går kveld, var fordi jeg hadde fulgt EkteMannen på en rutinesjekk på sykehuset. Vi hadde ikke mistanke om noe alvorlig, men det å være på sykehus i seg selv, med luktene, rommene, pasientene og alle de alvorlige ansiktene, gjør at man likevel kjenner litt på dødeligheten sin, både den som følger og den som skal inn på sjekk. EkteMannen kom ut blid og fornøyd, godkjent for videre drift og nye gleder, men så heldig er dessverre ikke alle.

Nylig fikk en kjær barndomsvenninne den brutale beskjeden om at hennes kjære var omkommet i en tragisk ulykke. Hennes beste venn, kjæreste og far og stefar til hennes barn, ble brått revet ut av livene deres for aldri å komme tilbake. Selv om jeg aldri hadde møtt hennes kjære, hadde jeg ingen problemer med å se på henne hvor bra han var for henne. Alltid smilende, fornøyd og tydelig lykkelig – og når hun fortalte små ting fra livene deres sammen, viste hun meg at dette var hennes virkelige kjære. Og nå finnes han ikke lenger. Fra en dag til en annen, og hele hennes verden er snudd fullstendig på hodet. Det er så ubeskrivelig vondt å vite at noen opplever noe slikt.

Enkelte i mitt nærmiljø har fått skumle beskjeder om forferdelige sykdommer eller tragiske ulykker. Noen i mitt nærmiljø har venner og kjente med vonde historier om tap, sorg og bekymringer. Mange kjenner noen som kjenner noen som har store utfordringer i hverdagene sine, basert på et alvor som er av mye større og vondere art enn vi i vår lille familie kan forestille oss. Og selv om mange jeg kjenner sloss, og faktisk også vinner kampene sine, mot store utfordringer og vonde sykdommer, tror jeg likevel det gjør noe med dem som mennesker, det å ha vært gjennom noe slikt. Jeg er også helt sikker på at det gjør noe med alle menneskene som er glad i disse kjære, som går gjennom alt det vonde og får disse dyrkjøpte erfaringene.

Tenk om erfaringene ikke trengte å være så dyrkjøpte?

Tenk om vi alle kunne forsøke og kjenne litt på sorgen til de stakkars foreldrene til Sigrid, forsøke og sette oss inn i følelsene alle vennene og det fine nærmiljøet må ha akkurat nå, og på en eller annen måte forsøke å tillegne oss noe av denne sorgen, på både deres og våre egne vegne? Som ordtaket sier; «Delt glede er dobbelt glede, delt sorg er halv sorg.» En så stor sorg er det på en måte er vanskelig å sette seg inn i, men som samtidig; enhver foreldre, bror, søster eller venn, kan nok likevel kjenne på tanken; hva om det var en av mine nærmeste…?

Tenk om vi kunne bruke hverandres vonde opplevelser, forsøke og ta inn over oss hverandres føleser av sorg og tap, som grunnlag for å elske litt mer, nyte litt mer, danse litt mer, smile litt mer – og være så uendelig takknemlig for det vi har? Tror ikke også du at verden på den måten kunne blitt et litt bedre sted å være? At verden kan gi litt mer mening – akkurat i dag?

Om vi alle kunne lære av hverandres vonde opplevelser og dyrkjøpte erfaringer, for dermed å forhåpentligvis bli litt bedre medmennesker og lettere se hva mennesker som har det vondt rundt oss, faktisk trenger. Om vi alle lærer av hverandres dyrkjøpte erfaringer, kan det hende at de da ikke blir fullt så dyrkjøpte?

Tenk om vi alle kunne nyte litt ekstra akkurat i dag? Nyte alt vi har, alle vi holder kjær? Nyte det at alle vi bekymrer oss for at noe vondt skal skje med, har det bra og har drømmene og livet sitt foran seg fortsatt? Ikke for å gi det inn i fjesene på de som har mistet akkurat dette, de som har alvorlige utfordringer og vonde bekymringer, men faktisk for det komplett motsatte; for å bli de sterke personene de som ikke har det så bra rundt oss, trenger! For å kunne stå bedre rustet for å kunne hjelpe.

Jeg tenker på venninnen min hver eneste dag. Jeg tenker ofte på en annen venninne jeg har som kjemper en tøff kamp. Jeg tenker på en tredje venninne som har kjempet en kamp, og som ser ut til å ha slått monsteret ned i støvlene. Jeg tenker på hvordan det går med dem alle, med barna og med alle andre som har mistet en av de kjæreste de hadde, og jeg vil så gjerne hjelpe. Gjøre noe, tilby noe, fikse dette – for noe så brutalt og vondt unner jeg ingen, og spesielt ikke de godeste, gladeste og mest energigivende menneskene jeg vet om. Jeg får tårer i øynene og føler akutt behov for å gi min kjæreste EkteMann et langt kyss. Jeg føler for å krølle meg opp i sofaen med alle tre Småtrollene, og holde de der til det ikke finnes vonde ting igjen i verden. Jeg føler for å samle alle venner og kjente i huset vårt, og leve lykkelig slik resten av våre dager.

Frem til den drømmen går i oppfyllelse, tror jeg det beste vi kan gjøre, er å minne hverandre på at vi må være uendelig takknemlig for at vår hverdags største skrekk, var noe så lite som en rutinesjekk, et vondt kne, en sur sjef eller en sutrete unge – og sette pris på hvor uendelig heldig det viser at vi faktisk er.

Ta vare på de du er glad i, akkurat i dag!

0 visninger0 kommentarer

Abonner på nye blogginnlegg:

©2021 by I just had to tell you so // Astrid Valen-Utvik.