Akkurat nå sitter jeg ganske måpende foran pcen.
Jeg kom over en artikkel på nrk.no som handler om en fyr jeg kjenner fra den gang jeg vanket i basketballmiljøet her på østlandet og i Bergen. Han heter Marco Elsafadi, er 32 år, og vi møttes en god endel på basketkamper, på treningsleire og andre basketarrangmenter – back in the days.
Marco er en fyr med en enorm ståpåvilje, et stort talent og som klarte å utviklet dette talentet sitt til å bli en av Norges beste basketballspillere. Vel er miljøet i Norge ikke i nærheten av det som er i NBA i USA, men like fullt – det ligger mange treningstimer og mye dedikasjon bak det å komme så langt.
Dette er allikevel egentlig ikke det som har imponert meg mest med denne karen. Talentet er fint og flott, men et slikt talent, en slik suksess innen det man driver med, gjør ofte noe med folk. Ikke med denne karen. Dette er en jordnær type som jobber for å rekruttere inn unge jenter og gutter til basketballidretten, ved å være inkluderende, være et godt forbilde og være imøtekommende. Som har engasjeret seg i ungdommer som har havnet på utsiden, at de skal få en sjanse til å komme tilbake – og som får ‘Åpenhetsprisen 2007’ ifm Verdensdagen for psykisk helse, av Mental Helse Ungdom, for dette arbeidet.
Så leser jeg altså at Marco har fått et sjeldent virus som har satt seg på nervesystemet hans, Guillain-Barré, som gjør at han ikke har oppkjøring til basketsesongen til høsten som man skulle tro. Han sitter i rullestol og har som målsetning de neste to ukene å kunne gå på do selv. Heldigvis kan jeg lese i artikkelen at de aller fleste som får denne sykdommen, blir helt friske igjen, men igjen vil det kreve ekstremt mange treningstimer.
Jeg blir satt ut av av noe sånt kan skje med tilsynelatende unge, friske folk. Nesten over natten. Med en som fikk barn for 5 måneder siden og burde ha som største utfordringer å følge etter sin lille frøken krabbende i full fart på gulvet. Ikke jobbe for å få igjen førlighet i beina sine, sånn at oppkjøringen til årets basketsesong kan fortsette.
Men – det sagt; Med den ståpåviljen, den innsatsen og den treningsiveren Marco har, så er jeg helt sikker på at han klarer det til slutt. Da har jeg rett og slett lyst til å ta turen til hallen han spiller sin første kamp i og være med å klappe han inn på banen!
Håper alle som leser dette er med på å sende masse god energi, gode tanker og mye varme til Marco, hans kjæreste, barn og øvrig familie – og hjelper meg med å ønske han lykke til!
Vi heier på deg, Marco! All the best!!
Commentaires