Frem til nå har vi sullet i en boble av amming, spising og soving, syntes vi har fått tid til så mye på så kort tid og så har vi snakket om herregud-så-fantastisk-heldige-vi-er-som-har-fått-tre-friske-barn… Men i dag traff virkeligheten oss. I alle fall meg. Okay, så har vi fått et barn til, en fantastisk skjønn datter, fødselen gikk bra, hun spiser og sover bra …men det jeg har glemt å tenke på, er all tankevirksomheten som medfører det å få et barn. Et nyfødt barn. De kan jo bli syke for eksempel. Linnea ser nemlig nå ut til å ha blitt forkjøla. Antakelig en storebror som har hostet litt for nærme henne eller fått med seg noen basiller fra barnehagen. Men ut kommer i alle fall grønne buser og så hoster hun litt. Hadde hun vært litt større, så skulle jeg ikke blitt stressa – men 2 uker? Det er litt tidlig synes jeg. Særlig siden både Noah og Lukas hadde RS-virus når de var mindre, henholdsvis når de var 1,5 år og 3 uker. Da vil jeg være føre var… Og DA kom den følelsen igjen. Den følelsen av at herregud-det-er-jeg-som-har-det-fullstendig-100%-ansvaret-for-dette-krapylet. Så det er jeg som må oppdage de eventuelle små signalene som mødre bør oppdage tidlig, sånn at medisiner kan gis. Er ikke det et vanvittig ansvar å gi meg? Jeg føler meg jo egentlig som en liten drittunge selv enda – og så er det altså sånne avsindige ting jeg skal ha ansvar for. Må innrømme at jeg ikke husket denne følelsen da jeg gikk gravid med Linnea og gledet meg til hun skulle komme ut og jeg kunne begynne dullingen. Jeg trøster meg med at jo større barna blir, og jo lengre vekk man kommer fra sykdomsperioden (som med Noah og Lukas), jo tryggere blir man og den kjipe følelsen går vekk. Jaja, de (og jeg) sier jo at tiden flyr når barna er så små som Linnea er nå, så jeg får trøste meg med at jeg snart vil le av hvor stressa jeg følte meg pga noen små nys, et par-tre host og hark + noen grønne buser.
Okay, tror dette kan defineres som en gåte; Var det noen i det hele tatt som skjønte hva jeg fablet om i avsnittet over her? Vet ikke om jeg skjønner det selv engang…
Nei, nå kommer gutta fra barnehagen og godt er det, for da får vi tankene over på andre ting! 🙂
Comentários