• Astrid Valen-Utvik

Misforstått egoisme …dementi…

Greit, undertegnede melder seg herved på første og beste skrivekurs. Teksten under burde strengt tatt slettes, for den leses tydeligvis med helt andre briller enn de jeg hadde på meg da jeg skrev det. Ordentlige skribenter bør vel helst kunne leses uten å måtte trenge briller, eller hva? Ikke at jeg på noen som helst måte tror jeg er en ordentlig skribent, men jeg kunne gjerne tenke meg å lære faget skikkelig en gang. Sånn sett får jeg vel notere meg denne flausen på kontoen for læring og erfaringssanking.

Det ryktes at det jeg skrev under oppfattes selvpromoterende. Det var slettes ikke ment sånn. Og det ble stilt spørsmål om jeg ikke hadde skrevet endel slike forherligende innlegg tidligere. Ja, det er fra fulle folk, barn og Ekte Menn man skal høre sannheten. Jeg skal ikke forsøke å utdype hva jeg forsøkte å formidle, for da ender vi fort opp med enda mere babling, men jeg har i alle fall lært at humor er vanskelig. Ironi er vanskelig. Formidling er rett og slett vanskelig. Men vanskelig er gøy, det er jo da man kan lære mer!

Hva gjør bloggere med sånne innlegg, egentlig? Eller er det bare jeg som skriver noe som jeg må angre på? Er det ‘lov’ å slette innleggene sine, selv etter at det publisert? Eller forbigår man det hele i stillhet, og går videre – bedre og bedre, skritt for skritt?

Nei, det er vel denne Tordenbloggen som gjør at jeg blir helt forvirret, tenker jeg. Den får meg til å lese så mange gode blogger, at jeg får lyst til å skrive noe skikkelig godt selv. En vakker dag, kanskje… Øve først.

——————————– Okay, det er på tide skapet settes på rett plass og halen settes på rikig gris. Som tittelen på denne posten tilsier, så skal dette handle om egoisme. Til og med misforstått egoisme. Ikke av typen «å-alle-tror-jeg-er-egoistisk-men-det-er-jeg-ikke» misforstått. Heller motsatt. Folk gir meg tilbakemeldinger på at jeg er snill og flink og grei, men det er jeg egentlig ikke. Jeg er egoistisk. Veldig egoistisk. Og før dere snillinger kommer løpende ut av deres aktive hverdager for å fortelle meg i kommentarfeltet hvor fantastisk feil jeg tar, så skal jeg slå dere i bakken en etter en. Med bevis, selvsagt. Jeg er egoistisk, ikke voldlig.

Jeg har laget en liste, for er det noe min egoistiske hjerne liker, så er det struktur og orden. Denne strukturen kan gjerne gå på bekostning av andre ting, som effektivitet, kreativitet og godhet, men denslags bryr ikke min strukturerte, egoistiske hjerne seg noe om.

Derfor presenterer jeg dere nå for min liste som jeg har kalt Eksempler På Mine Egoistiske Handlinger:

  1. Lesesirkel

  2. Tribute til Goda (og Geir)

  3. Årlig Juleverkstedtradisjon

  4. Hverdagslige oppmerksomheter

  5. Anskaffelse av Ekte Mannen og produksjon av VidunderBarna

Kan det hende at dere ikke forstår umiddelbart hvorfor disse punktene kvalifiserer til å bli kalt egoisme? Jeg mener det bør være selvforklarende, men siden jeg nå har et indre ønske om å engang bli lærer, så skal jeg ta meg tid til å forklare dette, punkt for punkt, så pedagogisk og forklarende som bare en lærer klarer.

Lesesirkel Ja, la oss begynne midt i den alle verste formen for egoisme – lesesirkelen som jeg nylig dannet. Noen har kommentert at det er snilt av meg å holde en lesesirkel hjemme hos meg selv en gang hver måned. Det er jo selvfølgelig ikke snilt. Jeg hadde fire udekkede behov hos meg selv: 1) Jeg så mine venner alt for sjeldent, 2) jeg hadde en stor lyst til å lese flere bøker, 3) jeg hadde lyst til å ha en gyldig grunn til å kose meg med vin og litt ekstra god snacksmat og for ikke å snakke om 4) jeg hadde et desperat behov for å få igang en ‘klubb’, sånn at jeg kunne skryte av det til eventuelle barnebarn om ca 50 års tid (alle bestemødre med respekt for seg selv, er jo med i minst en syklubb e.l.) For de av dere som er raske i hoderegning, så har dere allerede summert: 1 +2 +3 +4 = Lesesirkel! Og ikke nok med det, om jeg holder det hjemme i min leilighet, så slipper jeg jo styret med å forflytte meg i det hele tatt. Strålende!

Tribute til Goda (og Geir) I går skrev jeg noen ord om at Røa har vunnet the Double og at jeg synes det var velfortjent. Altså velfortjent for Geir og Goda sin del, Geir som lagets trener og Goda som kone til lagets trener. Goda skrev en sms til meg i går om at jeg var så snill som skrev så pent om dem. Det var jo selvfølgelig heller ikke for å være snill jeg skrev det. Goda har styrt hus og hjem og jobb og 2 aktive guttebasser mye av tiden, mens Geir har styrt sitt fotballharem. Når han da i sin takketale, takker sin kone – så er det klart at jeg ser meg nødt til å bruke en slik anledning til å være litt egoistisk: Om jeg skriver om dette på bloggen, så setter det et eksempel for andre menn om at de bør takke sine koner. Andre menn kan fort påvirke min Ekte Mann, og før man aner det, så får jeg min helt egen takketale. Nå er ikke min Ekte Mann mye borte fra meg og ungene, og ikke ligger han spesielt godt an til å få en pris i den nærmeste fremtid heller, men hvem vet hva som skjuler seg bak neste sving. Alltid godt å være føre var.

Årlig juleverkstedtradisjon Denne mener jeg er veldig selvforklarende, men likevel; I minst 7 år nå har vi arrangert juleverksted i desember. Vi inviterer venner og familie til en ‘åpen dag’, hvor våre nære og kjære kan stikke innom (med og uten barn) for å være kreative, se på andre som er kreative, spise pepperkaker og drikke gløgg. Lett å se hvorfor dette er egoistisk; Julen er ekstremt viktig for meg, jeg liker jul, jeg liker juleforberedelser og jeg liker julestemning. Men det er klart at det blir litt stusselig å gå rundt i sin egen lille boble og glede seg til jul, helt alene. Det er blir en bedre julestemning for meg, om andre også smiler, er glade og er i julestemning. I stedet for å gå one-on-one på våre nære og kjære for å påtvinge de julestemning, så er jeg sleip nok til at jeg samler hele gjengen, og gir de en superdose jul, rett i åra. Effekten er synlig på sekunder, og når de tusler herfra med røde kinn, gløggånde og med 3 egenproduserte julekort i hånda, så vet jeg at jeg har fått spredd min propaganda enda litt videre. Og i tillegg, som med Lesesirkelen i punktet over; Ved å arrangere et slikt juleverksted, så får jeg samlet flere av våre nære og kjære samtidig. Siden vi også ofte har sommerfest, så trenger jeg egentlig bare legge til noe greier på våren og høsten, så trenger jeg ikke bruke tid på disse folka uten om fellesarrangementene, og kan heller bruke tiden som jeg vil; I sofaen. Strålende – og egoistisk.

Hverdagslige oppmerksomheter Jeg har venner og familie som sier at jeg er snill når jeg gir de det jeg kaller en hverdagslig oppmerksomhet. Det kan være snakk om en liten blomsterkvast, en ekstra nistepakke til naboens barn før dansingen, en butikktur for den syke vennen eller et spontant besøk til den ensomme. Dette er selvfølgelig ikke gjort for å være god og snill. Dette har helt andre motiver bak. Jeg illustrerer med blomsterkvasteksempelet, men dette kan trekkes i alle andre anledninger også: Gir jeg deg en blomsterkvast, så vit at det er fordi det antakelig er lenge siden jeg så deg sist. Ikke egoistisk i så måte, men jeg vet at om det går for lang tid mellom hver gang vi sees, så glemmer du meg. Jeg er en meget glembar person. Jeg er stort sett opptatt med meg, mitt, min mann og mine barn og da begrenser det seg selv hvor lett det er å huske livet mitt. Jeg forventer ikke at folk holder styr på om vi hadde tomatsuppe til middag i dag eller forrige uke, om Lukas har sluttet med bleier, om Linnea nå kan skyve seg bakover eller om Noah kan regne. Sånne opplysninger er for trivielle til å gå rundt å huske på, særlig når våre nære og kjære har mye større og viktigere ting i sine liv. Bytting av jobb fra en direktørstilling til en annen, kjøp av bolig til flere-millioners-klassen, reiser til fjerne strøk, diskusjon rundt operakonserter og løsning på klimagåter og verdensproblemer. Så, med min lille blomsterkvast så vil jeg tvinge deg til å dytte meg og mitt liv hakket lengre opp i din bevisthet. Gjerne på bekostning av noen verdensproblemer. Egoistisk.

Anskaffelse av Ekte Mannen og produksjon av VidunderBarna Noen vil kanskje hevde at mitt forhold til Ekte Mannen og våre VidunderBarn umulig kan ha egoisme i bunn, men der tar de skammelig feil. Dette er den ekte formen for egoisme, i sin reneste form. Med anskaffelsen av Ekte Mannen har jeg sørget for at noen alltid er tilstede for å motta min vrede i pre-PMS, PMS og post-PMS tider. Jeg kan ikke tenke meg noe verre enn å være i disse forskjellige fasene, og så ikke ha noen å rette vreden mot. Jeg har også sikret meg noen som kan ta ansvar for bodrydding, utbæring av stinkende søpleposer til stinkende søplehus, bytting av lyspærer og vasking av klær. Men aller viktigst; Etter anskaffelse av Ekte Mannen ble det lettere å produsere VidunderBarna. Sier ikke at det ville vært umulig uten Ekte Mannen, men det ble helt klart lettere. Produksjonen av disse VidunderBarna er kanskje den aller mest egoistiske handlingen av de alle. Av erfaring vet jeg jo at venner kommer og venner går, familie er venner og familie er uvenner – men disse stakkars VidunderBarna, de er stuck med meg. De er rett og slett anskaffet for at jeg kan ha noen som er programforpliktet til å alltid elske meg, uansett hvordan jeg oppfører meg, ser ut eller hvor mye penger jeg har. De er i tillegg programmert til å tro at definisjonen på vakker er ‘mamma’ og derfor hendige å ha i et selvtillits-point-of-view.

Got it? Jeg burde kanskje arkivere dette under brukerveiledning, alternativt tutorial for de engelskspråklige, i egoisme. How to work the people in your life to best suit your wishes! Egoisme for Dummies. Yup, dette tror jeg at jeg kan bli rik på. See? Enda mere egoisme. Jeg klarer ikke kontrollere meg selv.

0 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle

Abonner på nye blogginnlegg:

©2021 by I just had to tell you so // Astrid Valen-Utvik.