• Astrid Valen-Utvik

Med fot i bakken og hodet på flukt

Av og til beordrer Kroppen en pust i bakken.

Den er stort sett overraskende grei, den Kroppen, og er med på det aller meste av det jeg vil, men en sjelden gang tvinger den gjennom en saftig pause for å hente seg inn og for å gi hodet mitt litt fri. Og Kroppen min er smart, vet du; den kaster ikke på meg en skarve forkjølelse eller denslags, for det vet den at jeg ikke jeg stopper opp nok for. Ikke lenge nok. Ikke fullstendig nok. Nei, Kroppen kjører på med et gallesteinsanfall av den saftige sorten, den som gir betent blære og det hele, for da vet Kroppen at jeg ligger stille og at jeg gjør det lenge. Da vet Kroppen at jeg har nok med å bare være, bare puste, bare vente til det går over, for det gjør det jo. Går over altså. Og deretter, vet Kroppen, at jeg vil være så utmattet etter et slikt anfall, at jeg fortsetter med å bare være i enda flere dager. Da klør det over alt, pusting dypt med i magen er litt besværlig, huden blir litt gul og jeg trenger tid til å tilføre kroppen annen næring enn vann igjen. Energien er naturlig nok lav, og jeg ikke har noe annet valg enn at Kroppen får det som den vil; en fot i bakken og et hodet på flukt fra de vanlige tankene og de normale oppgavene.

Greit nok det, Kroppen, jeg skal høre bedre etter fremover, jeg lover.

Når jeg tenker at den kommende uken blir vel hektisk, skal jeg finne ut hvilke avtaler i den uken jeg skal flytte fremover i tid, og jeg skal hverken ha dårlig samvittighet for det eller føle at jeg takler for lite. Når jeg tenker at jeg har en behagelige balanse av dager på vift og dager på hjemmekontor, skal jeg nyte akkurat den følelsen og være takkenmlig. Når jeg velger bort turene mine, eller mine morgentreninger, fordi jeg må prioritere jobb eller familie, skal jeg tvinge meg selv til å innse at det er nettopp motsatt prioritering jeg gjøre. Når jeg igjen leser noe nytt og lurt om enda en ny matvare som er fullstendig ulovlig, eller absolutt påkrevd i enorme mengder, skal jeg minne meg selv på at jeg har bestemt meg for å gå for den gyldne middelvei; den veien der hvor ingenting er skummelt, farlig eller ulovlig, og der hvor kunnskap og viten om hva som er godt og riktig for meg og mine, blir med i så mange avgjørelser som mulig. Der hvor målet er å ta best mulig valg hver gang, og deretter øve meg på å nyte de valgene som er tatt. Når jeg kjenner at skuldrene heves,  huden blir stresset og lunten kort, skal jeg finne et gyldent øyeblikk, puste med magen og tenke at livet går jammen helt fint rundt selv om jeg går litt saktere.


Når jeg kjenner at jeg vil kjefte på meg selv fordi vi ikke er sunne nok, offensive nok, flinke nok, aktive nok, rolige nok, sosiale nok, energiske nok, tynne nok, organiserte nok, pene nok, opplyste nok, engasjerte nok eller noe annet ‘nok’, skal jeg minne meg selv på at vi er, totalt sett, mer enn bra nok, akkurat her og nå. Vi er ikke perfekte og tar ikke alltid perfekte valg, men det er helt okay – for det er deilig å lære, å være i utvikling og bli stadig klokere og tryggere.

Er det ikke dette som er selve livet?


Akkurat nå nyter jeg en rolig helg helt uten planer, etter å ha hatt en hel uke helt uten planer. Jeg har småjobbet litt underveis gjennom uken, når jeg har kjent at det var rett, og i et særs bedagelig tempo. Det gjør at jeg nå føler meg forholdsvis klar for en ny uke – dog med en plan for litt lavere tempo enn normalt, og jeg tror det blir veldig fint! Først er det lørdagstvkos med Småtroll og EkteMann som står på planen, litt sulling her og litt dulling der, og så en veldig rolig og deilig søndag, også den helt uten planer. Vidunderlig!

Jeg kjenner at jeg skal bli flinkere til å gi planløse dager mer verdi, og at jeg heretter skal legge inn faste stopp for ting som er viktig for mitt ve og vel; tid til å lese, tid til å trene, tid til å slappe av, tid til å spise fornuftig, tid til å tegne, tid til å tenke, tid til å leke, tid til å skrive, tid til å gruble, tid til å fjase, tid til å smile, tid til å ikke gjøre noe som helst.

Det er dét Kroppen min lærte meg denne gangen!

 ♥

En liten fotnote; Om du har fulgt bloggen min en del år, føler du kanskje nå at du har lest dette blogginnlegget før – eller i hvert fall noe som ligner. Det har du nok helt rett i. Med ujevne mellomrom krever livet mitt en fot i bakken og en ny gjennomgang av livets prioriteringer. Mange kan kanskje tenke «at hun aldri lærer?», men jeg velger heller å se på det som kontinuerlig lærlig. Jeg liker i hvert fall å tro at jeg blir litt klokere for hver gang, litt mer bevisst, litt mer voksen, litt mer tøff på egne valg – og da tenker jeg at det er helt greit om det kommer flere innlegg over samme lest på bloggen. Kanskje det er flere som meg, som er i stadig uvikling og aldri blir helt ferdig?

Vil du forresten følge bloggen min på facebook også, så kan du det enkelt ved å klikke deg inn her. Da får du vite om alle nye innlegg som publiseres, og kan delta i debatten ved å kommentere, like eller dele, og muligens vente du deg noen små overraskelser innimellom også. Velkommen skal du være!

#jobb #prioriteringer #familie #balanse #helse #tidsbruk

0 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle

Abonner på nye blogginnlegg:

©2021 by I just had to tell you so // Astrid Valen-Utvik.