• Astrid Valen-Utvik

Møkkaflink!


» Så flink du har vært til å spise opp maten din! » » Oj, så flink du er til å tegne! « » Takk for at du er så flink til å passe på søsteren din! « » Nå må dere være flinke og gå ned og stelle dere. « » Vær flink og hør på pappa nå da. « » Kan dere være flinke og sitte her og vente? «

Listen kunne fortsatt og fortsatt i det uendelige. Det er så raskt og enkelt å kunne slenge på ordet ‘flink’ i enhver sammenheng, enten for å rose eller for å oppfordre til å gjøre som vi sier, at det kommer helt på autopilot. Flink, flink, flink… Nå må vi virkelig skjerpe oss!

Det kan hende flere av dere nå tenker; «Ja, men er de setningene der så ille da?» Nei, de er selvfølgelig ikke ille. Det som hadde vært ille hadde vært om vi hadde tråkket barna ned, sagt de ikke var flinke og at de ikke dugde. Men ærlig talt, hvor mange er det som snakker sånn til barna sine nå i 2009? Heldigvis ikke så mange.

Men; I det siste har jeg blitt mer og mer oppmerksom på at vi er forholdsvis flinke til å bygge opp barnas selvtillit, gjerne ved bruk av ord som ‘flink’, mens vi er mye, mye dårligere til å bygge opp barnas selvfølelse. Enda vi har skjønt at det er mye, mye viktigere.

Om man googler ordet selvfølelse, så kommer man blant annet over følgende definisjon;

Selvfølelse er vår viten og opplevelse av hvem vi er. Selvfølelse handler om hvor godt vi kjenner oss selv og hvordan vi forholder oss til det vi vet. Selvtillit handler om det vi kan. Det vi er gode og dyktige på eller dumme og dårlige til – prestasjoner.

Sånn som jeg har forstått det, handler selvfølelse om å føle at man duger, bare i det at man er seg selv. At man som person er god nok uansett hva slags prestasjoner man oppnår. Mens selvtillit bygges opp ved å mestre, ved å få til og ved å få ros for dette.

I hverdagen synes jeg det er veldig, veldig lett å bygge opp selvtilliten til barna våre. Vi føler oss gode på å oppmuntre, rose og ha fokus på positive handlinger og vi bruker gjerne dette magiske ordet ‘flink’ i disse sammenhengene. Men hvor riktig er det å gjøre dette?

Er gutten min flink fordi han spiser opp maten sin? Jeg vil da slettes ikke at han skal spise maten fordi han har lyst til at mammaen hans skal synes han er flink! Jeg vil at han skal spise fordi han er sulten, fordi han har lyst til å kose seg ved bordet sammen med resten av familien og fordi han vet at han trenger mat for å fungere fint i hverdagen, vokse og ha nok energi til å være aktiv og gjøre det han vil. Jeg skal skjerpe meg og heller si ting som «Koser du deg med maten din?», «Var du ekstra sulten i dag, siden du har spist opp så fort?» og «Synes du det var koselig å sitte og spise mat sammen med oss i dag?»

Er barna flinke fordi de tegner sine kruseduller, artige menneskefasonger eller tøffe racebiler? Selvfølgelig ikke. Jeg som mor synes naturligvis at de er eksepsjonelt flinke til å tegne (host, kremt!), men om de vokser opp til å bli verdenskjente billedkunstnere, det er fortsatt i det blå. Det som det ikke er noen som helst tvil om, er at de elsker å tegne! De koser seg med å tegne, fantasere, fargelegge og plundre. Og da er det selvfølgelig det jeg må legge fokuset på! Det er så alt for lett å si at de er flinke til å tegne og at den tegningen var fin (finere enn hva?). Igjen; Jeg må skjerpe meg og heller si ting som «Koser du deg med å tegne nå?», «Er det gøy å prøve og feile litt?», «Det var en lur måte å tegne en bil på!» og mange, mange andre ting.

Unger er naturligvis forskjellige og muligens vil ikke alle barn ha like store utfordringer med å få bygget opp selvtilliten, men ikke selvfølelsen. Jeg er tross alt ikke psykolog eller fagperson på dette området, så mine uttalelser må som best tolkes som drodlerier fra en småforsvirret mamma.

Jeg kan ta utgangspunkt i våre to eldste gutter og ser helt klart store forskjeller; To gutter som har vokst opp i samme miljø og som har samme arv, men som reagerer vidt forskjellig på samme type kommunikasjon. Det er naturligvis andre elementer som også kan spille inn, hvilken plass de har i søskenflokken, persolinghet, indirekte påvirkning over tid m.m. Det ubestridte fakta i denne sammenhengen er likevel at vi har en stk storebror som er særdeles opptatt av å være flink, av å prestere og som takler det å ikke hoppe høyest, løpe fortest eller tegne finest, noget dårligere enn sin lillebror. Lillebroren er mer av typen at ting ikke er så nøye, han gjør det han har lyst til og sier tydelig ifra om det han ikke har lyst til, uten å tenke på andres følelser i vesentlig grad. Lillebroren får sjeldent dårlig samvittighet for ting, mens storebror kan få dårlig samvittighet for sin egen oppførsel, for å ikke føle at han lever opp til forventninger m.m.

Begge guttene er absolutt velfungerende og har nok ikke de største utfordringene med dette noen av de, men jeg kjenner godt til det kjente, dog ikke så kjære ‘flink pike-syndromet’ og har på ingen måte lyst til at noen av mine barn skal havne midt i det kjøret der. Det hadde vært så mye, mye bedre om de ville prestere fordi de selv ønsket å oppnå noe, ikke fordi de følte de måtte fordi de ville være flinke og overbevise andre.

————–

Og som en liten kuriositet til slutt;

Denne uken har storebror høstferie fra skolen og er dermed hjemme sammen med sin arbeidssøkende mor. Mens jeg har sittet ved spisestuen og blogget dette innlegget, har han sittet sammen med meg og tegnet. Og utrolig, men helt sant; Mens jeg har skrevet om akkurat dette temaet på bloggen har jeg sikkert 10 ganger (uten overdrivelse) sagt ordet ‘flink’ i forbindelse med noe han har sagt til meg. Jeg husker ikke engang hva det var snakk om, men jeg antar det var flink til å tegne, flink til å leke, flink til å kose seg …og den evinnelige ‘oj, så flink!’ som en autorespons hver gang han trenger å innhente litt anerkjennelse fra meg.

Utrolig, men sant. Nå er jeg lei – nå må jeg skjerpe meg! Er det noen av dere andre som tenker over disse tingene? Noen som har råd, tips og vink?

0 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle