Det er ikke til å unngå at det blir mye ‘barnesnakk’ og fokus på babyer, barn og deres utvikling her i huset. Vi har tre barn selv, forholdsvis små vil noen også hevde (snart 6, 4 og halvannet år), og vi har mange venner med barn – alt fra babyer til større barn som snart er tenåringer. Og – det er ikke til å legge under en stol, selv ikke en liten kurvstol engang, at jeg er veldig glad i barn. Hver alder har sin sjarm og jeg gnager gjerne på noen små babyhæler, snuser inn go’lukten fra hodet til skjønne 1-åringer og tuller og fjaser med alle barn fra 2 – 10 år.
Men likevel – selv om vi har mange barn selv, selv om vi har mange venner med barn og selv om selvfølgelig vi også trenger stillerom uten barn av og til – så er det likevel få ting som jeg gleder meg så mye til, som gir meg så mange sommerfugler i magen og som gir meg så mye lykke i sjelen, som det å tenke på at min lillesøster nå har sitt barn nummer to i magen.
Det betyr at jeg skal bli tante til nok et vidunder!
Jeg er tante til to jenter allerede, en på hver side av familien, men tantebarn er det naturligvis umulig å få nok av! Et tantebarn gir meg en blodfestet rett til å engasjere meg, til å strikke og sy, til å snuse og kose og gnage på små babyhæler. Til å mene og dele, til å kreve og gi. At babyen i tillegg bæres av min søster, som jeg har et nært og veldig godt forhold til, gjør jo selvfølgelig saken bare enda bedre. Jeg har fått følge svangerskapet, har kjent spark og sett magen vokse.
Da deres førstefødte ble født, bodde vi veldig mye nærmere hverandre og jeg fikk sjansen til å følge min elskede Tiriltopp fra første stund. Jeg husker jeg stakk opp dit etter legging av våre krapyl, for å få litt babykos og babylukt inn under huden til neste gang vi skulle sees. Heldigvis flytter de etter oss ut til Nesodden etterhvert, men det skjer dessverre ikke på enda en god stund. Jeg er derfor redd for at jeg får alt for lite tid i begynnelsen av dette lille, spennende vesenets liv. Heldigvis er min søster veldig lett på foten og ikke av den trege, satte typen – så jeg håper og tror at vi skal få til mange treff utenom de vanlige familietreffene likevel. Tror nok søster Marianne vet at jeg kommer til å gjøre mitt for å få det til…
Herregud som jeg gleder meg!
Jeg gleder meg til å snuse inn babylukt, til å småklype i gode og runde babylår. Til å kle på og skifte bleier, til å pakke godt inn og legge i vogna, til å trille og bære og bysse. Til å synge for og lese for og tulle med. Til å være barnevakt for og til å ta bilder av. Mange, mange bilder. Og – så gleder jeg meg til å se skjønne Tiriltoppen vokse på storesøsteroppgaven. Til å se samspillet mellom storesøster og den lille babyen, til å se gleden de kommer til å få av hverandre. Og til å få muligheten til å gjøre ekstra stas på storesøster, ta henne med på ting og gi henne hennes eget ‘rom’ – uten storesøsterplikter.
Etterhvert, sakte, men sikkert – skal jeg hjernevaske begge disse små til å mene og føle at når de kommer til tante Astrid, da kommer de til en verden av kos, lek og moro. Jeg vil de skal bli glade av å komme hit, at de hopper og spretter av glede når de får fortalt at de skal på besøk til tante Astrid. Og for å oppnå dette, skal jeg sørge for å alltid ha ingredienser til baking i huset, i tillegg til at jeg nå (straks) er ferdig med Verdens Beste Hobbyrom! Det håper jeg skal bli et magisk rom å komme til for de små etterhvert…. Åh, drømme, drømme…
Søster har termin 1. juledag, noe som skulle tilsi at denne julen kommer til å bli veldig spesiell for oss alle. For vår del blir det første julen i eget hus, vi står som arrangør av julen fullt og helt og det er nå tid for oss til å skape våre tradisjoner. I tillegg til dette – melder altså en ny verdensborger sin ankomst rundt juletider.
Er det rart jeg ikke nå klarer å holde meg lenger; Jeg gleder meg til jul!!!
Forrresten – bildene i dette innlegget er av Tiriltoppen som baby, da jeg – merkelig nok, ikke har bilder av babyen som ikke har meldt sin ankomst til verdenssamfunnet enda…
Comments