Med baby nr 3 i magen, så har jeg vært igjennom dette med svangerskap, permisjon og rettigheter for mor, far og barn et par ganger før. Sier absolutt ikke at jeg er en ringrev i gamet, men noen tanker har man jo gjort seg…
Ganske relevant i øyeblikket egentlig, i forbindelse med forslaget ute på høring nå, om en tvangsdeling av permisjonen mellom mor og far. 4 mnd for mor, 4 mnd for far og 4 mnd som man kan dele som man vil. Forslaget er veldig omstritt, og jeg har fått med meg argumenter som at dette vil forringe ammingen av disse søte, små, at foreldre bør få velge selv osv osv osv. En ting jeg ikke synes har kommet godt nok frem, er hvilket utfall dette kanskje / forhåpentligvis kan ha på kjønnsforskjeller i arbeidslivet. Det er unektelig sånn at om man er en kvinne i begynnelsen av 30-årene, som ikke har fått barn eller kanskje «bare» har fått 1 barn, så vil man i en rekrutteringssammenheng for en ny jobb, veldig ofte bli vurdert ift sannsynligheten for at man forsvinner ut i permisjon snart. Får man til en bedre fordeling mellom mor og far, slik at det ikke er gitt at mor tar nesten ett år og far kun tar sine 6 uker, så tror jeg at denne bevisste / ubevisste silingen av kvinner kan ha mulighet til å viskes noe ut. Jeg tror som et minimum at det er et godt tiltak i den retningen i alle fall…
Og dette igjen, tror jeg kan ha mange gode virkninger for kvinners rolle i næringslivet (som jeg igjen hevder hardnakket at også gagner næringslivet). Jeg tror det er lettere at man oppnår lik lønn for likt arbeid, for kvinnene går ikke glipp av lønnsjusteringer fordi de er i permisjon – i og med at mennene også tar store deler av permisjonen. Jeg tror også at det blir lettere å få gjennomslag for at bedriftene kan dekke lønn i permisjonstiden (noe som gir pensjonspoeng, feriepenger – i motsetning til når NAV betaler). Og jeg tror at dette ikke minst er utrooolig godt for fars og babyens relasjon, som gjør at arbeidsfordeling internt i hjemmet mye lettere kan bli 50-50 (hvis det er mest hensiktsmessig), at det er like sannsynlig at far er hjemme med syke barn som at mor er det osv osv osv.
Jeg er for så vidt enig i at det er synd at man må tvinges inn i en slik ordning, men sånn har det vel vært opp igjennom historien. Røykere kunne gått ut og røyket før også, for å spare folk rundt seg – men tvang (aka røykeloven) måtte til, og nå sier til og med veldig mange røykere at de ikke liker å sitte i lokaler hvor andre røyker… Av og til trenger vi mennesker et spark bak!
Jeg synes det er synd om vi kvinner skal argumentere mot dette forslaget, med argumenter som at «stakkars oss, vi har vært gravide i 9 mnd og trenger 1 år å komme oss på»… Det mener i alle fall jeg er kortsiktig tankegang – for på lang sikt, tror jeg det bedrer vår livssituasjon på hjemmefronten og i arbeidslivet betraktlig.
…og så må jeg bare legge til helt til slutt; Jeg er så heldig at jeg har en mann som blir grinete på folk som kommenterer at han er så «flink» til å hjelpe til hjemme, så flink med barna – hvorfor skal ikke kvinner og familie rundt mannfolka forvente at de skal være like engasjerte som vi mødre er? OG – hvis vi er enig om at vi kan forvente en 50-50 fordeling av ansvar og oppgaver, så er det vel vanskelig å argumentere for at vi kvinner kan kreve noe mer enn 50-50 fordeling av permisjonen også?
Og mens du forhåpentligvis tenker litt på denne saken (hehe), så kan du nyte utsikten fra vårt stuevindu en vakker ettermiddag…
Comments