top of page
  • Forfatterens bildeAstrid Valen-Utvik

Knipsing og andre leketøy

Noen mennesker bor alt for langt unna.


Faktisk er det en god del mennesker jeg kjenner som bor for langt unna oss og aller helst skulle jeg fått bestemme og endret deres bostedsadresse til Nesodden. Det skulle vært gjort med et lite knips med fingrene. Familien nordpå skulle vi gjerne sett mye oftere og om det ikke var for at det er koselig og noe identitetsskapende, at det sier endel om meg som person, ved å kunne si «jeg har masse familie nordpå», så hadde jeg flyttet hele hurven sporenstresk til Nesodden. Men om vi nå holder familien utenfor, så er det likevel utrolig mange som jeg skulle knipset hitover. Adressen Hovseter skulle blitt endret til 1450 Nesoddtangen. Ski hadde fulgt etter. Kolbotn likeså. For ikke å snakke om Nordkisa. Nordkisa burde definitivt vært 1450 Nesoddtangen.

Men – noe som nesten er litt pussig, er at jeg måtte foretatt en god del knipsing i tilegg til det overnevnte. Jeg måtte nemlig knipset omtrent hele Bergen over fjellene og hit til oss på Nesodden. Hvordan har det seg sånn at så mange fine folk bor i Bergen? Greit, jeg studerte der i gode, gamle dager og ble på den måten kjent med en god del fine folk derfra, men likevel. Ut ifra hvor mange fine folk vi kjenner i Bergen, så vil jeg faktisk hevde at jeg kan påstå en sammenheng; Bergensere er fine!


Et eksempel på noen fininger som bor i Bergen, er vår gode venner Eivind, Christina og Thea. Jeg studerte med Eivind i Bergen, han ble kompis med min Ekte Mann, var hans forlover i vårt bryllup – og Christina har vi bare elsket fra første stund. Skjønne datter Thea like så. Og nå skal denne skjønnedatterThea som akkurat har blitt 9 år, jammen meg få en lillebror. En bitte liten baby som skal komme inn i hjemmet til disse skjønne menneskene. Og hvorfor bor de da ikke i nabolaget vårt? Dette er jo en baby jeg har seriøse behov for å følge opp. Snuse inn. Kose med. Bite i. Så… *knips* *knips* *knips* *knips*


Det eneste positive og ja, da mener jeg det eneste, ved at så fine mennesker bor så langt unna oss, er at man får muligheten til å sende hverandre ting i posten. Det gjøres naturlig nok alt for sjeldent. Skulle ønske jeg klarte å gjøre det så ofte som jeg vil, så ofte som jeg tenker på disse fine folkene, men det skjer heldigvis av og til. Akkurat nå er en pakke på vei til postkassen til søte Thea som akkurat har blitt 9 år. Og for kun noen dager siden, dumpet det en stor pakke ned i postkassen vår – fra akkurat disse. Bildene i denne teksten er hentet fra kortene som vakre Christina har laget. Tenk å være så flink til å lage kort!! Så flink at Ekte Mannen nektet for at de kunne være hjemmelaget, han mente de måtte være kjøpt… Og, selv om du kan trykke på bildene i denne teksten og få de opp stort, så gjør likevel bildene skam på kortene. Bildene fanger nemlig ikke opp alle detaljene, alle timene brukt på å lage disse, all kreativiteten som har flommet over…

Innholdet i gavene falt forresten også veldig i smak til de to småguttene våre. Spionlommelykter og walkie-talkier var midt i blinken. «Roger.» «Over.» Og merkelig nok er det veldig mange av våre gjester, særlig den mannlige delen av gjestene, som er særdeles fascinert av denne leken. Jeg antar det blir en god del spion- og politi/røver-leking i tiden fremover.

Så får vi heller prøve å kvele fnisingen når den skumle eldstemannspionen kaller verktøyet sitt en hokey tokey…

Takk for at dere finnes, alle dere gode, fine og besteste vennene våre!

KNIPS!

0 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle
bottom of page