• Astrid Valen-Utvik

Hva forteller vi hodene våre?

Etter å ha vært nede for telling, godt innsauset i febertåke og med et energinivå nærmest like null, må jeg jammen si det er fantastisk deilig å våkne til liv igjen!

Kontrastene blir enorme om jeg ser tilbake på dagene tidligere denne uken. Det er virkelig ikke måte på hvor grått, trist, vanskelig og uoverkommelig ting kan virke, når hodet er påvirket av sykdom og basiller, verden hoper seg opp utenfor utgangsdøra og alt man normalt fikser lett som en plett, nå er trått, tungt og tullete. Jeg har normalt en positiv innstilling til det meste, vet at det løser seg for flinke piker og ikke minst; vet at det sjeldent blir bedre av at man krisemaksimerer. Men av og til, når kroppen motarbeider meg, når hodet spiller meg et feberpuss og ikke minst; når verden utenfor ikke setter seg på pause selv om jeg er syk, da virker det som hodet og kroppen min går inn for en skikkelig kræsjlanding.

Men – kanskje det faktisk av og til er nødvendig? En kræsjlanding for å tvinge både hode og kropp til å innvilge seg en tur innom ladestasjonen, samtidig. For det er jo ikke det at jeg ikke tar pauser til vanlig, men at både hode og kropp lades skikkelig – samtidig, det tror jeg rett og slett jeg må øve mer på (og hvordan jeg har tenkt til å øve på det, kommer i neste blogginnlegg!). Jeg føler meg tilstede for Småtroll, EkteMann, venner og familie. Jeg bidrar, deler, lærer og lærer bort. Jeg slusker på sofaen til fine tv-serier, får til noen treningsøkter i uka og unner meg tid på terrassen mens jeg nyter en god kopp kaffe. Men – selv om hodet hviler i fine lykkeøyeblikk gjennom uka, og selv om kroppen hviler i timevis i senga hver natt (antakelig likevel for få), er det vel sjelden begge deler får hvile skikkelig og helt samtidig. Hodet og kroppen, fullstendig utladet. Litt som jeg ser for meg yoga fungerer, egentlig. For meg er det i hvert fall ofte slik at mens hverdagen løper, tenker man på alt man burde, skulle, måtte og gjerne ville. Og mens man nyter stille lykkeøyeblikk med kjæreste, Småtroll, venner eller bloggen sin, har man likevel et halvt hode avgårde på hva som kommer etterpå. Og stort sett fungerer dette helt fint. Det kan høres anmasende og slitsomt ut, men for meg handler det om effektivitet, om å være i forkant og ha en følelse av kontroll og forutsigbarhet. Nå har jeg likevel skjønt at denne livsstilen fører til at hodet og kroppen med ujevne mellomrom samarbeider om å gi meg en full kræsjlanding, for å tvinge meg til full lading. Og det kan jeg leve helt fint med, så lenge det ikke er alt for mange dager av gangen. Da tror jeg det er lett å havne i en negativ spiral, og det vil jeg absolutt ikke. Naturligvis. Men et par dager i fullstendig horisontal tilværelse….

Uansett hvordan og hvorfor; det funker! En slik kræsjlanding virker nemlig som en slags reboot for kropp og sjel for meg! Jeg kommer ut av disse dagene med en fornyet motivasjon for alt fra trening til hverdagsutfordringer, sosiale sammenkomster og jobbplaner. Jeg opplever også at jeg får en fornyet klarhet i ting som for få dager siden virket vanskelig og uoverkommelig. Jeg får rett og slett fornyet selvtillit og tro på at jeg kan, en tro på at jeg kommer til å fikse det jeg vil fikse, håndtere det jeg vil håndtere. Og ikke minst; en slags ro på at jeg klarer å prioritere det som må prioriteres. Det er utrolig deilig, rett og slett!

Og egentlig; er ikke dette veldig, veldig rart….? Hva er det egentlig som har forandret seg på disse få dagene? Utenom sykdom, feber og lite energi, så er det strengt tatt svært lite som har skjedd eller som har forandret seg. En konstruktiv tilbakemelding av det kritisk slaget, ville jeg taklet dårligere for et par-tre dager siden, enn jeg vil gjøre i dag. En positiv jubelmelding ville jeg avfeid for et par-tre dager siden, mens jeg i dag vil legge den rett på jubelkontoen og kanskje til og med feire den med en dans og et stort smil. Alt på grunn av hvordan hodet mitt er innstilt der og da.

Hodet vårt er en mektig maskin, og jeg tror vi alle kan gjøre godt av å fortelle hodet vårt mer av det vi trenger å høre for å ha de skikkelig fine dagene. Fortelle hodet vårt det vi trenger, for å vite hvor fantastisk bra vi er, hvor mye vi får til og hvor fine og viktige vi er for omgivelsene våre. Og hvis vi synes det er litt vanskelig og utfordrende å fortelle vårt eget hode disse tingene, så kanskje vi kan fokusere på å fortelle menneskene rundt oss de tingene vi tror deres hoder har godt av å høre (jeg har blogget om det å gi komplimenter her)? For selv om jeg tror det er viktigst og aller, aller best om vi klarer å fortelle vårt eget hode disse gode og nødvendige tingene, tror jeg likevel det kan være en god start å fortelle og høre på feedbacken fra menneskene rundt oss også.

Og jeg har en ting å fortelle akkurat ditt hode, kjære bloggleser;

Jeg setter utorlig stor pris på deg! Om du kun leser, legger igjen en kommentar, trykker liker eller sender ut en tweet – jeg er utrolig glad for at du tar turen innom bloggen min og leser litt! Takk for at du tar tid i din hverdag, for å svinse innom min blogg, mine tanker og mine rariteter!

Jeg håper du dine får en fantastisk helg!

Bildene i dette innlegget er også hentet fra min Instagram-konto, og har du lyst til å følge meg der, søker du på @astridvu og legger meg til. Der deler jeg små øyeblikk fra hverdagen, stort sett hver dag.

0 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle