• Astrid Valen-Utvik

Hva ønsker jeg meg…?

De siste dagene har spørsmålet «Hva ønsker du deg?» kommet opp med ujevne mellomrom. En medvirkende årsak til dette spørsmålet er nok at en dato med mange like tall nærmer seg. Det er nok også en utslagsgivende faktor at Ekte Mannen og jeg har vært for ekte folk å regne i tre år den samme datoen med mange like tall.

Så hva ønsker jeg meg?


Vi er ikke en spesielt formuende familie. Faktisk har vi slettes ikke formue i det hele tatt og vi velger ikke bank etter hvor vi får best rente på innskudd, for pengene blir desverre ikke værende lenge på noens kontoer uansett. Vi velger bank etter hvor vi får best kundeservice og hvor vi får best lånerente, for det er ingen tvil om at det er Sparebanken Volda og Ørsta, nærmere bestemt Bank-Bernt, som eier vårt hus. Vi kjøper det tilbake fra han med en fast sum hver måned, men det er nok enda en god del tiår før vi kan si at hele huset er vårt. Akkurat nå anslår jeg at vi eier en bod og deler av vaskeromet, men vi har bruks- og borett på hele huset, så løsningen fungerer fint for oss og vi klager ikke.

Selv om vi ikke er en familie som kan velge og vrake på øverste hylle når det kommer til materielle goder, så har vi helt klart nok til at vi klarer oss. Om jeg har lyst på en bok, så kan jeg kjøpe meg en bok og jeg trenger stort sett ikke å vente til neste lønning med å gjøre det. Om jeg trenger å klippe håret, så klipper jeg håret og om jeg trenger noe nytt til huset, så kan jeg kjøpe det inn – med fullmakt fra Ekte Mannen.

Så hva i alle dager ønsker jeg meg?


Jeg ønsker meg tid. Jeg ønsker meg opplevelser. Jeg ønsker meg minner. Jeg ønsker meg glede, solskinn og en aldri så liten Lottogevinst. Ja, for det hadde jo ikke gjort noe om økonomiske bekymringer var helt ute av verden for oss og alle vi er glad i…

Men aller, aller mest, så er jeg så takknemlig at jeg ikke føler jeg har krav på å ønske meg noe som helst. Jeg har tre vidunderlig vakre barn som jeg elsker over alt på jord. Som tar sine søte små hender i mine og tror at jeg kan redde de fra alt i hele verden. Som tror at jeg vet alt som er verdt å vite. Som kysser meg midt på truten og kaller meg ‘Dronningen min!’ Som er så vitebegjælige, ruskete, tøffe, redde, gode, rampete og nydelige at jeg får vondt i magen av å tenke for lenge på de.

At vi i dag har småtroll i alderen 2, 4 og 6 år, er for meg et komplett under. Ikke et under fordi vi ikke trodde vi skulle få barn, men fordi det føles som i går at vi bodde to voksne, Mannen og meg, i en leilighet med tre soverom på Etterstad. Våre venner syntes vi var litt smårare, både fordi vi valgte å flytte ut fra sentrum og ut på landet (altså Etterstad, ca 7 min fra sentrum) og fordi vi kjøpte en så stor leilighet til bare to voksne mennesker. Men vi hadde en plan…

Den planen nå er iverksatt, gjennomført – og triplet!, og det er dét som er det virkelige underet.

Kan jeg virkelig ønske meg noe mer?


Så klart kan jeg ønske meg at ører som av og til er midlertidig ute av drift på småtrollene, fungerer på en mer regelmessig og permanent basis. Så klart jeg kan ønske meg at mors evne til å være ryddig når det er ryddig og fullstendig rotete når det er rotete, ikke har smittet over på ungene. Så klart jeg kan ønske meg at den Lotto-gevinsten dukker opp på kontoen vår, selv uten at vi har tippet Lotto. Så klart jeg kan ønske meg en krystallkule å titte inn i, for å med absolutt sikkerhet kunne forutse hvilken retning jeg skal gå videre med mitt lille VU. Så klart jeg kan ønske meg trenings-dvd med hypnotisk funksjon, slik at om jeg setter den på om natten, så våkner kroppen min opp fullstendig trent og fylt med energi. Så klart kunne jeg ønske meg en transformator i min munn, som omformet nei-mat til ja-mat og gjorde at den lille sjokoladen la seg akkurat der jeg trengte den mest, altså i leppene.

Er det noen som har en tryllestav til låns? Bill.mrk. «sikker betaler»

Når jeg i tillegg til disse tre lykketreffene, har en Ekte Mann å dele de med – en som velger å ha samme adresse som meg selv om jeg ikke ser nødvendigheten av å barbere vekk hår på leggene på vinterstid (det fungerer tross alt like varmende som en strømpebukse, så jeg ser det som kostnadsbesparende!), så synes jeg det er veldig innlysende at jeg har det jeg trenger og enda litt til.

Så nei takk, jeg ønsker meg ingen verdens ting. Ikke annet enn det jeg har og mer av det. Mer tid sammen med ungene, mer tid til å bli en bedre og bedre mamma. Mer tid til å stoppe opp og kjenne på øyeblikkene, finne inspirasjon og glede i å se på deres undring og engasjement for små lykketreff. Mer energi til å leke og være nysgjerrig og gal og tøysete.

Så nei takk, jeg ønsker meg ikke noe spesielt – jeg ønsker meg bare mer av alt jeg har.

Er jeg kravstor synes du?

Epilog; Dette innlegget ble skrevet etter at jeg har kost meg gjennom en film om å være mamma og blogger. Filmen heter Motherhood og er med Uma Thurman i hovedrollen. Jeg likte filmen godt – og ja, så godt at jeg måtte gå ned til våre sovende småtroll, ta bilde av de og skrive dette innlegget her. Filmen inspirerte meg altså til dette innlegget, så vet dere det. Se den om du vil! PS: Jeg synes både cover og tekst bakpå cover var ganske misvisende for hvordan film jeg opplevde dette som å være.

0 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle