• Astrid Valen-Utvik

Helgen hjernen min måtte være alene hjemme

Jeg har mer enn en gang lurt på om Hjernen min ikke er helt som den skal.

At Hjernen min er firkantet, er det ingen tvil om. At den liker struktur, orden og effektivitet, er heller ingen hemmelighet. I og for seg fine egenskaper for en hjerne å ha, tenker du nok, og jeg mener virkelig ikke å klage på dette. Utfordringene mine starter når Hjernen klarer å være så opphengt i planlegging og å finne ut hva som er den mest tidsriktige måten å gjennomføre dagens gjøremål på, at den rett og slett klarer å tenke ihjel disse tingene. Jeg er ikke sikker på hvor hensiktsmessig og sjarmerende akkurat de egenskapene er da. Jeg tar den i å bruke så lang tid på å tenke gjennom planlegging og effektivisering av en full familieuke, at effektivitetsbarometerene har hvilepuls lavere enn et sofaslakt, og da tør jeg påstå at Hjernen min får vinninga til å gå opp i spinninga.

En annen av de mest utfordrende egenskapene Hjernen min har, er at den egentlig tror den er SuperHjernen. Med en imaginær kappe, unaturlige superkrefter og uovervinnelig gjennomføringskraft. Den tror den klarer å ta alle livets faser inn over seg på en gang – og ikke nok med det; den tror den skal klare å prestere mer enn forventet på alle områder. Samtidig. Den føler seg hele tiden for lite utfordret og mener selv den har mye kapasitet å gå på. Er det ikke noen kunder som kunne trenge SuperHjernens hjelp, helst ut over mandatet VU har fått hos den kunden – slike rammer liker nemlig ikke SuperHjernen å forholde seg til. Mon tro om ikke Småtrollene trenger noen utfordrende, pedagoiske virkemidler utøvd på seg, og om de ikke trenger det, så kan det ikke skade å teste det ut likevel? Hus, hjem og hage er enkel match for SuperHjernen, men om man setter seg fore å lage en stram prosjektliste over alt som vil gjøre hjemmet til familien Valen-Utvik om til selveste Drømmehjemmet, så kan det da ikke sees på som annet enn noe positivt? SuperHjernen er svært sosial av seg, så om den kan få tromme sammen til lystig lag, jo flere jo bedre, så tenker SuperHjernen at det er enkel match. For enkel. Mulig man skulle utvide horisonten litt – når først 30 stykker kommer, så kan det da vel ikke være noen utfordring å doble eller triple det antallet? Og slikt fortsetter det. Det er ikke den ting i mitt liv ikke SuperHjernen tror den kan være med å effektivisere, problemløse eller utvide.





Men; denne helgen måtte Hjernen min være alene. SuperHjerne eller ikke – helt alene.

Fullstendig koblet ut og ute av stand til å gripe inn. Ikke engang medbestemmelsesrett fikk den og ingen mulighet til å være manipulerende for å få gjennomført sin plan om en fullstendig effektivitet helgen gjennom. Hjernen var alene, ute av stand til å fullføre en eneste effektiv tanke. Slikt blir det ro av.

Man kan kanskje tenke at det er en stor ulempe å ha en frakoblet hjerne, spesielt i forhold til å føre normale samtaler med folk og fe, og naturligvis også som et usikkerhetsmoment i forhold til at Småtrollene skal tas vare på forsvarlig gjennom helgen. Merkelig nok gjøres mye av gjøren og laden i en familiedrift på autopilot og når man i tillegg har en såpass oppegående hjerne under EkteMannens topplokk, gikk dette virkelig over all forventning. Det er nesten så jeg kan anbefale slike utplugginger oftere enn helg av og til, men så langt tør jeg likevel ikke strekke meg. Jeg har enda ikke sett om Hjernen tåler en slik utplugging, så hvem vet hva som skjer når jeg ønsker å plugge den inn igjen i morgen tidlig. Kan hende den ikke tåler den slags reboot den nå har vært gjennom, men det får tiden vise.


Denne helgen har i alle tilfeller vært behagelig slapp.

Helt merkelig slapp, det skal jeg innrømme, men like full; behagelig slapp. Den har inneholdt familieutflukt til markedsdag for å handle loppiser, være på konsert med Alexander Rybak og The Deep Roots og få sosialisert oss med skjønne nieser og ellers andre grumsete familieforbindelser. Helgen har også klart å inneholde en spontan, enkel tapasmiddag med Gamlemor og Gamlefar, og huset har på magisk vis klart å bli overflateryddig – denne helgen også. Ettersom helgen har vært så slapp som den har, har vi rukket å følge nøye med på værets skiftende humør også. Det er en aktivitet jeg ellers ikke har tid til å få gjennomført, men nå begynner jeg å se sjarmen ved det. Spesielt i dag ettersom været har vist seg fra sin meste høstlige variant; man får lyst til å være inne, være slapp og la humla suse. Passet oss perfekt med andre ord.

Nå skal denne helgen rundes av med en festlig film på skjermen, en varm EkteMann-armkrok å ligge i og en stor kopp deilig te å læske seg på. Hadde bare ikke Hjernen min vært koblet ut denne helgen, hadde jeg innsett tidligere i dag at dette er en være-inne-og-bake dag. Da hadde vi kunne kost oss med deilige nybakte fristelser nå, men der ser man altså en av ulempene av en avkoblet hjerne. Jeg satser likevel på at denne helgen, med hjernen helt alene og avkoblet resten av kroppen min, har medført en restaurering på et nivå vi ikke tidligere har sett maken til.

Kanskje rebootingen av hjernen, denne avkoblingen, rett og slett har ført til at det umulige har blitt mulig? At hjernen min i morgen blir selveste SuperHjernen og får gjort og gjennomført alt den vil – og enda mere til?

Ah, det hørtes fryktelig slitsomt ut. Er usikker på om jeg kobler den inn igjen i morgen. Stay tuned for å følge utviklingen og se om denne bloggen noen gang blir den samme igjen.

Bildene i dette innlegget er knipset i løpet av denne slappe helgen. Bevis for at noe ble gjort i hvert fall.

0 visninger0 kommentarer

Abonner på nye blogginnlegg:

©2021 by I just had to tell you so // Astrid Valen-Utvik.