• Astrid Valen-Utvik

Han har fått sin første gjeng!

Eldstemann har gått i 1. klasse i tre uker nå. Tre uker. Det er selvfølgelig ingenting i den store sammenheng, men allikevel føles dette allerede merkelig kjent, fint og trygt. Vi føler at vi har kommet godt inn i rutiner, hverdag og livet med en skolegutt i familien. Jeg har endelig fullstendig fattet og tatt innover meg at tiden hvor man kunne sove litt ekstra lenge og levere sent, definitivt er forbi. Skolen begynner til sine faste tider og Noah skal selvfølgelig være der i god tid før skolestart. Muligheten til å kunne hoppe over barnehagen en dag eller to for å være spontanhjemme med barna eller finne på noe gøy med andre som også droppe ut av hverdagen litt, er definitivt også over. Nå er det søknad til rektor om fri utover skoleferien. Det er jammen meg en tilvenning for mammaer og papper også dette her.


En annen stor omveltning for oss foreldre, er at vi ikke får informasjon på samme måte som vi fikk i barnehagen. Der kunne vi slå av en prat med ansatte på Noahs gruppe, høre hvem han lekte med, hva de gjorde, om han hadde spist bra og andre mer eller mindre nødvendige detaljer. Nå må vi la Noah informere oss om dette selv. Belage oss på at han skal huske hva de har gjort på skolen, hva de har lært og hvem han leker med. Utfordringer ligger helt klart i at denne informasjonen ikke alltid kommer så veldig enkelt frem. En typisk ‘samtale’ mellom oss kan gå som følger;

Jeg: «Hvordan har du hatt det på skolen i dag da, Noahgutten?» Noah: «Bra.» Jeg: «Så fint du har hatt det bra da! Hva har dere gjort i dag da?» Noah: «Lekt.»

Ja, det er i det store og det hele det han har lyst til å formidle til oss informasjonshungrige foreldre. Heldigvis så dukker det av og til opp andre anledninger, hvor Noah mer enn gjerne vil fortelle historier fra skolen, ting han har opplevd, hva noen har sagt eller gjort eller bare hva han konkret har lært i dag. Oftest skjer dette når mammaen hans holder på med andre ting og ikke har tid til å fortsette ‘avhøret’ av skolegutten sin. Jeg vil forresten understreke at Noah ikke sier det i dialogen over i en sur eller vanskelig tone. Han ‘skjønner’ bare ikke spørsmålet. Han har lekt, kost seg – hva mer er det å lure på?

Og er det vel egentlig noe mer å lure på? Han koser seg. Han leker. Vi er strålende fornøyd. Da trygge rammer lagt sånn at læringen synker inn jevnt og trutt.

Så var det det med venner da… Gutten vår har virkelig vært utrolig heldig! Det bor ikke flust av skolebarn rundt i det nærmeste nabolaget vårt, men noen er det jo og så og si alle disse har han begynt i klasse med. Ikke nok med det; De er en utrolig hyggelig gjeng!! Det utpeket seg ganske tidlig noen helt tydelige ‘favoritter’ for Noah og han kom stadig hjem og snakket om Henrik. «Henrik leker jeg med og så kjenner han en som heter Kristoffer som også går i klassen vår, så nå er vi også venner.» Strålende logikk og herlig barnlig klokketro på mennesker. Etterhvert utvidet den guttetrioen seg til også å inkludere to tøffe jenter, Vilde og Kaya – så gjengen var nå vokst til 5 medlemmer.

Hva faller seg da mer naturlig enn å invitere hele hurven hjem på lek og pannekaker? Ingenting naturligvis, så lek og pannekaker ble det. Jeg fikk sjekket med foreldrene (mange av de hadde vi jo aldri sett engang) og avklart at jeg kunne hentet deres håpefulle med meg fra SFO på torsdag, altså i går. Så trasket jeg avgårde med den lille, morsomme hurven på fem 1. klassinger etter meg. Hjemme ventet en pannekakerøre laget på over 3 liter melk og mens jeg stekte godt over 50 pannekaker, så var de nede på rommet og lekte. Og fniste. Og kjørte fjernstyrt bil. Og fjaste. Og lekte gjemsel. Vi fikk skvist inn litt tid til dansing til «We will rock you» og vi fikk




Etterhvert ble det barnetv-tid og siden vår sofa i tv-stuen lett kan gjøres om til kino (trekke ut en del, så det blir to «trinn» / rader), så kom raskt spørsmålet; «Hvor er popcornet?» Med ansvar for 7 barns tenner og siden det tross alt ikke var lørdag, ble det tilbudt oppskåret frukt og rosiner som erstatning for det manglende popcornet og jubelen stod i taket uansett. Hvem sier at barn nå til dags er så kravstore?



Etterhvert tuslet alle hjem til sitt og vi hadde tre go’trøtte barn som skulle i seng. Jeg er hellig overbevist om at Noah sovnet med et smil om munnen i går kveld…

Det er nok mulig det er jeg som forherliger enkelte situasjoner og episoder, men jeg har virkelig sett frem til den dagen da det skulle ringe på døra her og noen barn kom og spurte etter et av mine barn. At de har blitt så store at de går ut og leker med vennene sine uten at mamma eller pappa er med. Og nå er vi altså her… I dag dukket Kristoffer opp igjen og spurte etter Noah. Han ble dermed den aller første som har ringt på døra vår og spurt etter en av ungene og jeg tror nok både han og Noah så litt rart bort på meg, der jeg stod med en god mengde vann innerst i øyekroken…

0 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle