• Astrid Valen-Utvik

Grusomme bølger og mitt lille bidrag

Dette er en merkelig dag å være på familieferie i København.

For akkurat et år siden var vi på ferie på idylliske Englegaard i Tvedestrand, og da Norge mistet sin naivitet – akkurat i dag, for ett år siden, da satt vi fire familier sammen, med åtte barn lekende rundt oss, og forsøkte å forstå opp og ned på det som nettopp hadde skjedd.


Jeg føler vel egentlig ikke at jeg forstår så veldig mye mer i dag. Ett år etter har vi mye mer informasjon, vi trekker flere konklusjoner basert på faktiske opplysninger som har kommet frem i rettsaken, og vi vet mye om bakgrunnen til mennesket som rammet, og til menneskene som ble rammet. Men – selv med all informasjonen som vi har sett, hørt og lest i året som har gått, selv med alle historiene, fortalt i så groteske detajler at det skal være umulig å ikke se klare bilder i hodet, klarer jeg fortsatt ikke å fatte. Å forstå. Å ta inn over meg.

Jeg har slått meg til ro med at hjernen min, og ikke minst hjertet mitt, ikke kan forstå slik ondskap. Ikke ta inn over seg hvor groteskt et enkelt menneske kan være, og hvor mye beregnende ondskap et enkelt menneske kan planlegge, og iverksette. Jeg har bestemt meg for at det at jeg ikke klarer å forstå, er en god ting. Jeg mener ikke å være naiv, uvitende eller ignorant, men jeg velger å godta at jeg ikke klarer å virkelig kan forstå hvordan ett enkelt menneske kan få så stor og grusom innflytelse på 77 menneskeliv.


22. juli 2011 skal handle om bølger i vann for meg.

For ett år siden klarte ett menneske å skape enorme bølger i livene til de næreste og kjæreste til ofrene fra Utøya og Regjeringskvartalet. Dette mennesket skapte også store, vonde bølger for alle menneskene som kjente noen som mistet noen. Bølgene dundret videre ut til alle som kjente noen som kjente noen som mistet noen, og også disse bølgene var så vonde at man trodde det var umulig å ikke ha det vondt mer. Og enda fortsatte bølgene utover og utover og utover og utover. De nådde alle oss som ikke kjente noen som var berørt direkte og selv vi ble slått i bakken av en maktesløshet, av en kvalm klump i magen som aldri virker å ville slippe, og av et sinne over at noe slikt går an, av at ett menneske kan såre så mange på en så grusom måte. Bølgene fortsatte videre utover og nådde også folk utenfor våre landegrenser.

Bølgene var så store, grusomme og umenneskelige, at det var umulig å ikke bli berørt av dem.

22. juli 2012 velger jeg skal handle om bølger i vann, nok en gang, men denne gangen begynner bølgene med meg selv. Jeg skal sende ut mine egne bevegelser i vannet, og om de ikke ender opp som store bølger med det første, og ikke skaper forandringer eller får betydninger for alle de berørte etter tragedien på Utøya og Regjeringskvartalet, så ønsker jeg likevel at det skal være mitt lille bidrag til min del av verden. Til mine mennesker, mitt miljø. Jeg tar et valg, og valget mitt handler om å fokusere på det positive. Fokusere på det gode, det glade og det fine rundt oss. Jeg vil hjelpe der jeg kan hjelpe, jeg vil se mennesker som trenger å bli sett og jeg vil bidra der jeg kan bidra. Små ting, og uviktige for alle de som er berørt av grusomhetene for et år siden, men om alle begynner med seg selv, kan vi kanskje få til noe? Sammen?

Vi er alle hverandres neste, vi er alle noens «de andre».

Om vi starter med oss selv og tar så gode og medmenneskelige valg som vi klarer. Om vi minner oss selv på dette, når vi tror vi har glemt, og justerer oss selv med jevne mellomrom. Om vi tenker at vi kan være noens gode, noens sterke, når vi ser svake og sårede rundt oss. Om vi tenner lys, finner hverdagsgleder og fokuserer på lykkeøyeblikker der vi ser dem. Om vi plukker opp når noen faller. Om vi støtter når noen sklir. Om vi heier når noen forsøker. Om vi jubler når noen klarer noe, smått eller stort. Om vi tør si ifra når noen blir tråkket på. Om vi snakker i mot når hverdagsrasismen råder. Om vi ytrer der vi bør ytre, og tier der stillheten er viktigst.


Det fineste og sterkeste som kom i kjølevannet av tragediene 22. juli 2011, var rosetog, samhold og fokus på det gode og sterke i oss selv. Vi gjorde det for ett år siden og nå håper jeg vi gjør det igjen.

Jeg starter mitt lille opprør med å spre små ringer av positivitet i vannet rundt meg, mens mine tanker går til alle ofrene, nære og kjære, og alle berørte av fjorårets grusomheter.

0 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle