Jeg har en god stund hatt lyst til å skrive en slags bokanmeldelse av boka «Eat, Pray, Love» av Elizabeth Gilbert. Boken har solgt i bøtter og lass, blitt omtalt og vært månedens bok på Oprah og har vært snakket mye om på ulike arenaer.
Bøker som skal hjelpe meg igang med et bedre liv for meg selv, ofte amerikanske bøker, er jeg generelt skeptiske til. Jeg synes det stort sett blir store bilder, stor tekst og lite innhold, lite konkret. Virkemidlene er av typen visualisering av rikdom, god helse og drømmemannen – Poof! Der var det på plass, gitt.
Jeg var redd «Eat, Pray, Love» var av typen amerikansk selvhjelpsbok. Jeg kunne ikke tatt mer feil.
Som en rask oppsummering av boken kan man bruke bokens tittel. Jeg ville ikke brukt den direkte oversettelsen (spis, be, elsk) og heller ikke den norske tittelen på boken («Spis, elsk, lev») – selv om det kan godt hende det blir riktig, faglig og gramatisk. For meg kan denne boken summeres opp med følgende ord; Nyt, Tro, Balanse.
Elizabeth Gilbert tar oss med på en ettårig reise, delt opp i tre bolker. Først reiser hun til Italia hvor hun lærer seg å nyte (gjennom å spise god mat, gjøre som hun selv ønsker), deretter til India hvor hun lærer seg å tro (overgi seg til faste ritualer, stole på noe større enn seg selv) og så til slutt reiser hun til Indonesia hvor hun lærer seg å balansere disse – nyte & tro. Jeg leser boken slik; For å elske noen andre, må man elske seg selv – og for å kunne elske seg selv, trenger man balanse i livet. Man må ha mot til å kunne sette seg selv og egne behov først, vite hva man vil og ønsker og deretter ha medmenneskelighet og nestekjærlighet nok til å kunne dele, til å hjelpe. Det er vel ikke så aller verst budskap å ha i boken sin? Jeg synes ikke det.
Jeg synes Elizabeth Gilbert skriver bra, engasjerende og direkte, uten å bli flåsete og svevende. Hun er heller ikke belærende og boken gir rom for ulike livssyn og meninger. Akkurat det er noe av det jeg likte best ved boken; At all tro er god tro. At det å tro ikke nødvendigvis betyr å tro på Gud eller Allah eller noe annet ‘fastsatt’. At min form for å tro, på noe som er større enn oss, på noe som er godt og som ser etter det gode i mennesket, at denne formen for tro er like ekte og like ‘stor’ som kristendom eller andre trosretninger og at den er like godtatt.
Meditasjon og yoga er ikke områder jeg kan mye om fra før, dette er ikke noe jeg hverken har lest mye om eller har prøvd – noen gang. At jeg likevel sitter igjen med en følelse av at jeg kunne ha god utbytte av meditasjon etter å ha lest denne boken, gir jeg som et sterkt kompliemt til forfatteren. Boken viser oss ulike former for meditering, men den kanskje enkleste og mest aktuelle for min del, tror jeg må være den hun lærte av den balinesiske healeren Ketut Kiyer; Smilende meditasjon. Alt man skulle gjøre var å sitte og smile. Smile utvendig, smile innvendig, til og med smile i leveren. På den måten ville negativ energi forsvinne og med smil vil man lokke god energi til seg.
«Er det mediteringen, så enkelt – nesten patetisk?» tenkte jeg da jeg først leste om det i boken. Etter å ha lest at Elizabeth tenkte noe av det samme og å lese tankeprosessen hun gikk gjennom da hun først satte seg ned for å meditere, så jeg ganske anderledes på det. Jeg tror hjernen min ville ha spunnet rundt på høygir om jeg hadde bedt den om å sitte stille, ikke tenke, kun smile. Da tror jeg at den raskt ville blitt desperat etter noe å tenke på, middagsplaner for kvelden, planlegging av uka, ønskegjøremål for høsten. Og slik var det for Elizabeth også. Men, om man ikke gir opp, om man fortsetter med smilingen, om man setter av en time med jevne mellomrom til å sitte uforstyrret og kun smile, så tror jeg faktisk at det kan være godt for både kropp og sjel. Men, jeg har enda ikke prøvd det enda – kanskje jeg skal gjøre det en dag? Jeg har definitivt lyst.
Denne boken er helt klart en bok jeg vil gi i gave til mennesker jeg mener kunne trenge å finne sitt fokus her i livet, som trenger å finne sin balanse. Mennesker som tenker for mye på hva de burde gjøre for å tekkes andre, på å være sikre på at alle rundt seg er glade og fornøyde, på hva som er riktigst og viktigst å prioritere slik at samfunnet rundt skal ‘godkjenne’ virkeligheten man lever. Slik jeg leser bokens hovedbudskap, så er det at man skal stole mer på seg selv. Tro på at det er lov å være opptatt å dekke egne behov og egne ønsker og at man først på den måten kan være til god hjelp for andre mennesker.
Jeg fant flere setninger i boken hvor jeg tenkte ‘Å, akkurat sånn føler jeg det!’ Hun har klart å sette ord på mange av mine meninger, ting jeg har gått rundt og fundert på. Etter å ha lest hele boken angret jeg at jeg ikke satt med en markeringspenn underveis og high-lighted nettopp disse setningene. Da hadde jeg også kunne skrevet ned setningene her på bloggen og diskutert de med de som ville. Men, det får bli ved neste gjennomlesning – så nå er markørpennen klar og jeg gleder meg til å lese boken på nytt igjen.
Jeg fikk boken av min gode venninne Tanja, med verdens fineste kort og ord inni, så jeg har tenkt mye på henne underveis i min boklesing. Jeg visste hun elsket denne boka, så forventningene mine var skyhøye og fallhøyden stor – derfor er jeg ekstra glad for at vi nå har en så fin bok som grunnlag for å diskutere livet, gledene og drømmene. Takk, go’ingen!
Comentários