• Astrid Valen-Utvik

En gjensidig kjærlighetserklæring

Jeg var på konsert i går. På fine Herr Nilsen, midt i Oslo sentrum, med en artist jeg har vært på konsert med mange ganger tidligere. Faktisk så mange ganger at jeg kommet ut av tellingen, men hvorfor telle? Artisten er Unni Wilhelmsen. Siste konsterten jeg var på med Unni var for akkurat et år siden og det skrev jeg også om på bloggen.


Men – tilbake til Unni. Skulle man ikke tro det blir ensformig å se Unni så mange ganger, såpass ofte? Forskjellige anledninger, små og store konserter? Turnè med ny plate eller intimkonsert for å prøve ut noen låter for livepublikum for første gang? Det blir virkelig aldri kjedelig!

Og konserten i går vil jeg rett og slett beskrive som en enorm kjærlighetserklæring. Fra Unni til publikum og fra publikum til Unni. Herr Nilsen er ikke Oslo Spektrum og har følgelig ikke plass til tusenvis av mennesker, men konserten i går var utsolgt og lokalet var smekkfullt – og det virket som hver eneste en av de som var der, var hardcore, svorne og ekstremt dedikerte Unnifans. Det virket som alle følte en enorm tilhørighet og personlig nærhet til Unni, nesten som alle var Unnis største fan, beste venn eller venninne. Og et så dedikert publikum gjør noe med stemningen på en konsert!

Men la meg komme tilbake til den unike stemningen litt senere. La oss først ta litt om selve konserten;

Spillelisten til Unni var herlig satt sammen. Det var noen av de største hitene hennes, som «Won’t Go Near You Again» og «Anything ‘Bout June», som alltid resulterer i spontanapplaus idet folk gjenkjenner låtene. Mange har nok fine eller såre ungdomstidsminner til disse låtene. Hun inkluderte også noen norske låter fra hennes siste album, som for eksempel «Natta Sola» – en låt med nydelig tekst det alltid er fantastisk å høre henne synge. Hun inkluderte også noen av verdens vakreste coverlåter. Hun spilte gitar og hun introduserte pianospillingen sin for publikum. Tøft gjort synes jeg, siden hun er forholdsvis fersk på det instrumentet. Men hun klarte seg særdeles bra. Spesielt fordi de små glippene hun hadde ble fnist bort av Unni selv. Denne dama er jeg sikker på har en god porsjon selvironi og er særdeles lite selvhøytidlig.

Konserten inneholdt også nye låter som gjør meg svært optimistisk til hennes nye album som slippes i mai 2010. På hennes neste album synger hun igjen på engelsk på alle sangene utenom en sang. Interessant sak å ha hele albumet på engelsk, bortsett fra en – eller er det bare jeg som synes slikt er litt finurlig festlig? Dette albumet advarte hun publikum om på forhånd – det kommer ikke til å bli «sånn koselig, kassegitar og piano, singer/songwriter album». Albumet produseres av Erik Honoré og Jan Bang, noe som gjør at jeg forventer noe veldig ‘annet’ enn det vi har sett av Unni til nå. Jeg liker forandringer, jeg liker at artister prøver ut noe nytt. Og jeg velger å overse det inntrykket Se & Hør på nett har klart å gi med følgende sitat; Jeg tror det blir skummelt å høre på for de som har fulgt musikken min før og det er klart jeg er redd for å miste gamle fans – man er alltid det, men samtidig så får man jo også nye. Jeg tror ikke Unni har planer om å bytte oss gamle trofaste fans ut – men det hadde helt klart vært strålende flott om denne nye plata nå ga Unni enda flere fans, mer oppmerksomhet, mer spilletid og mer fokus. Norge trenger artister som Unni!

Grunnen til at Norge trenger flere artister som Unni, er at hun er så ekte. Så genuint ærlig i sin musikk og sin opptreden. Hun forstår at hun skaper en utrolig nærhet til sitt publikum ved å snakke mye mellom låtene. Jeg vil strekke meg så langt at jeg vil si at hennes konserter er 2/3 låtspilling og 1/3 skravling. Og skravlingen hennes treffer publikum rett i hjertet, man føler det som hun snakker akkurat til deg og man føler at man blir kjent med dama bak musikken. Og det er jo derfor man kommer på konsert! Vil man høre låtene akkurat slik de spilles på platene, så …vel, da kan man jo sitte hjemme i sofaen sin og høre på platene. Konsertopplevelser skal gi meg noe ekstra og den delen klarer Unni – som en av de beste i Norge, vil jeg si.

Og da er vi tilbake til den unike stemningen på gårsdagens konsert. Ja – jeg vil virkelig strekke meg så langt som å si at det var en konsert i kjærlighetens tegn. Stemingen var ekstremt god, Unni selv oppfordret til frierier fra scenen (som introduksjon til låta «Til Meg») – og over alt hvor jeg så, var det kjærestepar som stod og nynnet og gynget med til sangene. Jeg mener ikke at jeg bare så ett og annet kjærestepar altså – jeg så de over alt! Og det var de fineste kjæresteparene også! Der hvor den ene er høy og den andre er lav, eller den ene tykk og den andre smal. Der hvor en var billedskjønn og sart, mens den andre var røff og tøff. Og så harmoniske og fine og gode og kjærlige. Etterhvert dukket det jammen meg om en kjedis også med sin kone og hva skjedde? De koste og gynget og nynnet de også – på offentlig sted. Søte alle som en!

Jeg var ikke der med kjæresten min. Jeg var der med søte Sara. Og søte Sara er ikke kjæresten min. Ikke for det, hun er sikkert en super kjæreste å ha, blid, morsom og utrolig søt – men nå har jeg engang anskaffet meg en annen kjæreste, nemlig Ekte Mannen, og jeg tror egentlig søte Sara er fornøyd med å være den perfekte kjæresten for min fine fetter Ole. Så det får bli mitt eneste kritiske punkt til gårsdagens konsert; Ekte Mannen og fine fetter Ole skulle også vært der, så vi kunne gynget og nynnet med vi også.

Det får bli min konklusjon etters gårsdagens konsert; Den ga meg lyst til å være mer kjæreste med Ekte Mannen min og jeg fikk lyst til å høre mer på Unniplatene mine (alle seks). Det må vel sies å være et godt resultat etter et par timers spilling, Unni?

(Foto: Lånt fra Herr Nilsens hjemmeside.)

0 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle