• Astrid Valen-Utvik

En fin gutt sine håpefulle tanker

Etter at den lille familien vår hadde vært samlet til ett minutts stillhet i sofaen, i respekt for ofrene og de pårørende i tragedien som rammet Norge fredag 22. juli 2011, snakket jeg litt med vårt eldste, lille, store Småtroll på 7 år.

Jeg spurte hva han tenkte på i det ene minuttet vi var helt stille. Han fortalte at han tenkte på alle de barna som har mistet mammaen og pappaen sin, og på alle mammaene og pappaene som har mistet barnet sitt.

Jeg sa at jeg trodde hele Norge tenkte like fine tanker som han akkurat da.

Han svarte: «Ikke skurkene mamma, de tenker nok bare på gull.»

Jeg nikket og sa at han nok hadde rett, det var nok noen skurker som ikke tenkte like fine tanker, men at de aller, aller fleste i Norge, ja faktisk i hele verden, tenkte fine tanker i dette ene minuttet.

Jeg var på vei ned trappen tilbake til mitt hjemmekontor, tilbake til hverdagen, tilbake til mitt eget hode – da eldste Småtroll kommer løpende etter meg ned trappen;

«Mamma, jeg tror at selv skurkene tenkte på det vonde som har skjedd, og så bestemte de seg sikkert for å aldri stjele mer!»


Jeg har hatt behov og lyst til å skrive noe etter det forferdelige som skjedde i Regjeringskvartalet og på Utøya. Jeg har ønsket å fortelle verden om den kvalme klumpen jeg har i magen, som aldri virker å ville slippe. Lyst til å dele med verden at mine følelser varierer mellom å være helt apatisk, til å ikke ville gjøre noe annet enn å lese om, høre om og tenke på det forferdelige som har skjedd. Til det å fungere ‘som normalt’, at familielivet går sin gang med kosestunder med prinsesser som vil sitte på fanget, med småkjeft på rampete Småtrollgutter, med å avtale hyggelig samvær med nære venner og god familie, og med hissige kverruleringer om ubetydelige ting med EkteMannen.

Jeg har villet skrive ned hvor vanskelig jeg synes det er holde hjernen og hjertet borte fra å sette meg fullt ut inn ofrene og de pårørende sin situasjon. Vanskelig fordi alle mine hverdagssituasjoner er situasjoner som kunne vært en normal situasjon for de avdøde, for deres familie, for deres venner, for deres nære og kjære. Vanskelig fordi det å lese historiene fra de som unnslapp Utøya med livet i behold, er som å se på skrekkfilmene jeg aldri tør velge i videobutikken. Filmene jeg aldri ser fordi jeg ikke tør. Jeg tør ikke se skrekkfilmer som er mindre skumle enn det folk har opplevd i virkeligheten. Jeg føler for å se skrekkfilmer nå, for å balansere opp, for å bli mindre redd.

Jeg har ikke klart å skrive noe som helst. Før nå. Jeg har ikke grått en eneste tåre, fordi jeg er redd for at om jeg starter, så vil jeg ikke klare og stoppe i tide til jeg igjen skal fungere ‘som normalt’ for mine Småtroll, min familie. Jeg veksler mellom dårlig samvittighet for at jeg ikke innvilger meg selv innlevelse nok med hjertet og hjernen, til å kjenne på den største sorgen, og til rasjonalisering av måten jeg selv håndterer dette på, fordi hverdagen må gå videre og for å ikke la frykten vinne. Ikke la ondskapen vinne.

Jeg måtte skrive nå.

Min eldste gutt – mitt hjertebarn, min omsorgsfulle og vare gutt, formidlet håp i sin kommentar til meg. Kanskje fordi han følte at jeg trengte det håpet, og kanskje fordi hans hjerte og hjerne er så rent og uskyldig at han ikke kunne gjøre annet. Det vet jeg ikke og det får jeg nok aldri vite, for det kom spontant og ærlig – uten filter. Og det er heller ikke viktig å vite.

«Mamma, jeg tror at selv skurkene tenkte på det vonde som har skjedd,

og så bestemte de seg sikkert for å aldri stjele mer!»

Dette oppsummerer det norske samfunnet for meg. Vi kan såres. Man kan ramme våre nære, unge og lovende. Man kan utnytte vår uskyld, vårt samfunns renhet. Men selve kjernen i oss kan ingen knekke. Vi tror på det gode. Vi tror på åpenhet, frihet og demokrati. Vi tror at ondhet kan bekjempes, at det gode vil vinne. Vi tror på at ved å ta vare på hverandre, ved å være nær hverandre og ved å gi hverandre stille rom og oppriktig forståelse, så kan vårt samfunn overleve dette. Vårt samfunnet kan forhåpentligvis til og med styrkes av dette. Tror jeg. Håper jeg.

Kanskje kan til og med skurkene bli gode, og slutte og tenke på gull.

Takk, godeste gutten min, for at du viste meg dette på en enkel, men fin, måte.

Alle mine varmeste tanker går til de pårørende og berørte av denne tragedien.

0 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle