Hele denne uken har jeg gått rundt med en vond klump i magen. Jeg har nevnte det før på bloggen og det er nok veldig naturlig dette her, men akkurat nå grugleder jeg meg til alt som skal skje. Siden vi fortsatt er her på Etterstad, så må jeg si jeg gruer meg aller mest. Alt vi gjør blir «siste gang ditt» og «siste gang datt», det er vemodig og veldig, veldig rart. Guttenes siste dag i barnehagen, siste kveldsmat over hos Piamia & co, siste tur på nærkiosken, siste spontangrilling i hagen osv osv osv.
I dag kjørte vi guttene for å møte svigers. De skal være der i 6 dager, av flere grunner egentlig; Fordi de hadde lyst på besøk av barnebarna sine og fordi det er kjedelig for de å bo i et flyttelass og gjøre alle de mindre artige tingene vi skal gjøre i dagene fremover. Flytting, utvasking, overtakelse og slikt. Og ja, jeg vet det er veldig, veldig fint for guttene å være hos mine fantastiske svigerforeldre – de koser seg glugg ihjel der ute i Østfold. Men da vi kjørte utover hørt jeg de søte små stemmene deres; «Hadet garasjen, hadet barnehagen min, hadet kiosken, hadet Rema1000» – og ting ble veldig trist igjen.
Men altså, jeg har hatt en klump i magen i en uke nå, men ikke fått hull på byllen. Ikke før jeg var en snartur på Twitter og så en link til et klipp til YouTube. Det var akkurat det jeg trengte nå for å få hulket ut noen tårer i vemodighetens navn. Noen tårer for alle de utrolig fine minnene vi har hatt her i Etterstadkroken og for alle de nydelig menneskene vi har blitt kjent med. Alt vi har fått opplevd og alt vi har vært igjennom.
Ta en titt du også og se hva slags effekt dette har på deg:
Comments