• Astrid Valen-Utvik

Det holder nå…

23. februar kan jeg ikke si var en spesielt bra dag. Den begynte bra, med koselig kafebesøk og trilletur med gode, fine Tanja og Jessica, men så stoppet det fine og det kjipe begynte.

Først et møte på jobben, hvor de informerte meg om at jeg er permittert fra stillingen min til ut august. Kom for så vidt ikke som noen bombe at firmaet sliter i dagens marked (som veldig mange andre bedrifter) og jeg har hele tiden vært forberedt å måtte være fleksibel på hva slags arbeidsoppgaver jeg kom tilbake til. Men ingen har noen sinne nevnt at jeg rett og slett ikke skulle ha en jobb å komme tilbake til… Og da synes jeg de informerer meg lovlig sent. Lovlig sent, helt bokstavlig talt altså. Man kan nemlig permittere med 14 dagers varsel og i går var det 15 dager til jeg skulle vært tilbake på jobb. De kjenner min situasjon veldig godt, tre små barn og i prosess med å kjøpe barndomshjemmet, men de fant det ikke nødvendig å informere meg tidligere altså. Men, jeg er nok ikke helt riktig skrudd sammen, for jeg begynte å tenke positivt med en gang. «Okay, vi har jo ikke barnehageplass og nå som jeg skal få dagpenger fra NAV + det vi sparer på å ikke ha barna i bhg, så går det nok greit.» Og det gjør sikkert det. Kanskje finner jeg DrømmeJobben også, hvem vet?

Så kommer jeg hjem og pappa ringer. Taksten på den delen av huset som vi skal kjøpe har endelig kommet. Den er mellom 500.000 til 1.000.000 høyere enn vi har trodd / antatt / håpet på. Fair enough helt sikkert, særdeles fint for mine foreldre som til nå har mistet nattesøvn fordi de har vært redde for alt for lav takst. Men ikke spesielt fint for oss. Men, takst er takst og avtale er avtale.

Det er bare det at på en dag hvor man i tillegg brått har blitt bekymret for jobbsituasjonen sin og penger inn på konto blir kraftig redusert, så blir det rett og slett litt mye.

Jeg kjenner meg selv alt for godt og vet at jeg kommer til å komme ut av dette med begge beina på bakken, glad og fornøyd og med troen på at dette rett og slett var til det beste for alle. Jeg kommer til å le litt av det hele, være glad for å få bytte jobb og være glad for å kjøpe hus, til tross for dårligere økonomiske forutsetninger for det hele. Jeg vet dette, jeg vet det ordner seg til slutt. Det gjør det jo alltid – alt ordner seg for snille piker.

Men akkurat nå må jeg deppe litt.

0 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle

Abonner på nye blogginnlegg:

©2021 by I just had to tell you so // Astrid Valen-Utvik.