• Astrid Valen-Utvik

Det å dra ifra

Jeg har mye å dra ifra.


Jeg har en liten prinsesse som «kale søl» det aller meste for tiden og som har noen utfordringer med å forstå hva som kan bestemmes av ei lita tulle på 2 år og hva som må bestemmes av mor eller far. Det jeg drar ifra er ikke bare de små ‘meningsutvekslingene’ vi har med ujevne mellomrom ila dagen. Det jeg drar ifra er de fantastiske smilene og den beste klemmen jeg får idet tulla ombestemmer seg og sier «Mamma lelpe? Okay? Okay!» – for så å slippe løs den herligste, trillende latteren på denne jord.

Jeg drar ifra en liten prins som snart fyller år. Som blir 5 år om bare to uker – og mammaen hans har enda ikke organisert og planlagt bursdagen hans. Selvfølgelig kan meste som skal gjøres i forkant, gjøres fran nordnorge, men det er noe med forventningsstyring. Noe med å se ansiktet til den store 4 1/2 åringen som ser nedtellingen på tavlen og på mystisk vis blir et halvt år eldre på bare to uker. 5 år. Gutten som har hatt kjæreste i over ett år, blir nå 5 år. Og den fineste gutten ønsker seg bare at mamma ikke skal jobbe på bursdagen hans…

Men det som nok er vondest for hjertet mitt akkurat denne gangen, er det at jeg skal dra fra min eldste, min store, store gutt. Han som går i 2. klasse, men som fortsatt ‘bare’ er 6 år gammel. Han som vi alle forventer så mye av, for han er jo så flink, så pliktoppfyllende, så omtenksom – men som av og til er ganske liten han også. Som i dag kunne fortelle at han vi jammen er heldige, vi i denne familien, for vi hadde jo den aller, aller søteste lillesøsteren. Han som tar med seg sin lille kusine på 9 mnd og aker bortetter kjellergulvet på et skateboard så den lille kusinen hviner av glede. Han som av og til terger lillebroren og kanskje er litt ekstra hardhendt, men som likevel er så god og omtenksom mestparten av tiden at lillebroren etter en liten stund tar løpefart og kaster seg om halsen hans og sier «Det går greit, du mente det sikkert ikke».


Nå er det ikke lenge før jeg skal ut på en liten reise igjen. En tur som forhåpentligvis er en helt perfekt blanding av jobbrelaterte arrangement og sosiale lag med familie. Det er tid for tur til Mo i Rana for å arrangere føråpning av butikk nr 12 for Home&Cottage – i tillegg til at jeg forhåpentligvis får lagt turen innom noen av -nille sine butikker nordpå også. Jeg har vært så heldig at jeg har fått med meg søster og lille niese på tur, så er jeg overbevist om at dette blir en særdeles hyggelig roadtrip. En fin avslutning på søsters fødselspermisjon og en koselig ting for oss å gjøre sammen. Vi har beordret oss sengeplass hos fineste familien i Mosjøen etter Mo i Rana-arbeidet er over «..ettersom vi først er i nabolaget». Mitt forrige besøk hos slekten nordpå var i 1994, så det er på høy tid og jeg gleder meg stort. Og vi blir borte i en hel, full uke.

Det er helt sant, jeg gleder meg stort. Men jeg gruer meg en ganske stor del også.

Heldigvis vet jeg at jeg har verdens beste Ekte Mann som kommer til å ta vare på våre småtroll med ytterst kløkt, kjærlighet og eleganse. Han kommer til å se på barnetv sammen med de, akkurat sånn de elsker. Han kommer til å synge de tre obligatoriske nattasangene for prinsessen og han kommer til å sette på lydboken på riktig kapitell ut fra til hvilket kapittel guttene sovnet fra den kvelden før. Han kommer til ta med kompier av eldstemann med hjem, han kommer til å få familie på besøk og han kommer til å ta frem den dype, nå-mener-jeg-alvor stemmen sin ytterst sjeldent, men akkurat da den er helt på sin plass. Han kommer til å ringe til en hustru nordpå, en mamma som kjenner at hjertet blør etter å høre søte barnestemmer som sier at de savner henne og lurer på om hun har kjøpt med bygave til de.


Men viktigst av alt; Jeg vet han kommer til å trøste eventuelle håpefulle som skulle ønske at mamma kom hjem akkurat i dag, akkurat nå. Han kommer til å fortelle de at mamma gleder seg veldig til å komme hjem og at mamma da kommer til å nusse de søte, små til de blir helt tussete i hodet. Og så kommer de til å fnise og si «æsj» og så er det greit igjen.

Øverste bilde er fine bildegaver vi har fått av søster Jannicke og svoger Esben og selv om de ikke har fått kommet opp på en vegg enda, fordi vi enda ikke har bestemt oss, så har de nå i hvert fall kommet opp slik at vi kan se på de og det er en stor forbedring. Nederste bildet er av småtrollene mens de gjør noe av det de liker aller best for tiden; lese. Naturligvis «lese» i ordets videste forstand og på alle mulige måter, men de elsker det.

0 visninger0 kommentarer

Abonner på nye blogginnlegg:

©2021 by I just had to tell you so // Astrid Valen-Utvik.