Av og til renner det over.
Noen ganger koker det skikkelig over, andre ganger sildrer det forsiktig utenfor, dråpe for dråpe. Uansett måte, begeret er fullt og det er ikke plass til en eneste dråpe til. Dessverre er det alt for ofte slik at det er den aller siste dråpen som får skylden for at glasset ble for fullt. Det er naturligvis ikke rettferdig ovenfor den aller siste dråpen. Akkurat den dråpen var kanskje den aller første dråpen i sitt slag, og var kanskje en bitte liten dråpe i det store og det hele, men på grunn av mange tilfeldigheter som dråpen selv ikke rår over, ble dråpen selve Syndebukken.
Jeg kan ofte merke selv at jeg er urimelig. Den aller siste dråpen får ufortjent mye mas fra meg og det jeg sier henger ikke helt på greip. Selv om jeg selv merker at jeg er urimelig, er det dessverre ikke alltid sånn at jeg umiddelbart vet hvorfor jeg reagerer som jeg gjør. Alle bitene i puslespillet er ikke tilgjengelig for meg med en gang og det blir derfor vanskelig å pusle seg frem til svaret. Men, om jeg lar det hele gå sin gang, om jeg gir det litt tid, da ender jeg stort sett alltid opp med å finne brikkene jeg trenger for å forklare meg selv, for meg selv.
Den forløsende effekten
Jeg kan vite selv at jeg kommer til å forandre mening eller perspektiv om kun kort tid, erfaringen min tilsier jo heldigvis at nettopp det skjer, men jeg må likevel gjennom hele prosessen. Og ikke bare må jeg gjennom prosessen; jeg mener også at jeg har rett på å gå gjennom hele prosessen og la ting ta den tiden det tar, uansett hvor urimelig det kan virke. Jeg tror rett og slett det er nødvendig.
Jeg må la dråpen, og hele begeret, få gå gjennom systemet, la tiden gjøre sitt, gi følelsene en mulighet til å henge med. For da, alltid – heldigvis alltid!, kommer jeg frem til noe som har den forløsende effekten. Den ene brikken som gjør at perspektivet mitt endres, vurderingene mine tilpasses situasjonen og jeg kjenner en form for balanse i sjelen.
Veldig ofte handler den forløsende effekten, for meg, om å skrive en liste eller lage en oversikt.
Visuell oversikt hjelper ofte – nå henger denne på kontoret og skal hjelpe meg å prioritere riktig og ha bedre oversikt!
Det begeret mitt var fullt av denne gangen, som lagde gruff i topplokket, var rett og slett ansvar. Det var fullt av oppgaver, tanker og vurderinger som skulle gjøres. Av prioriteringer, purringer og utfordringer – og da mener jeg utfordringer av både den positive og den mer problematiske sorten. Av mas om filleting, mas om viktige ting og mas for masens skyld. Og ikke minst; topplokket var fullt av alt som skulle vært, alt som kunne vært og alt som burde vært. Små ting innen ulike områder av livet, som hver seg ikke er alvorlige eller vanskelige, men som til slutt gjorde en full kopp og vel så det.
Det er sjeldent dråpen sin skyld
Den aller siste dråpen akkurat denne gangen, var en regnbukse som ikke ville på. Til tross for at det regnet og vedkommede skulle ut. Dråpen kunne like gjerne vært at jeg ikke har fått satt tulipanløk i hagen enda (og snart kommer vel frosten?), at jeg aldri får trent, at noen er urimelige eller at middagen var vond. Hva dråpen er spiller ofte liten rolle, sånn egentlig, for det er jo sjeldent den aller siste dråpen sin skyld. Den aller siste dråpen var bare på feil sted til feil tid, og måtte lide for det. Men, akkurat denne gangen resulterte dråpen om regnbuksen i en lang, god prat med alle medlemmene i familien VU, og jeg tror virkelig at noe bra kom ut av det. Resten av familiemedlemmene ser naturligvis heller ikke automatisk logikken i at en regnbukse kan være grunn god nok for å gjøre meg oppgitt, frustrert og lei, men – ved hjelp av mine visuelle hjelpemidler, i tillegg til noen mer muntlige forklaringer, ble det hele ganske så lærerikt for oss alle!
Kontroll og høye krav
Jeg liker å ha kontroll over så mange situasjoner jeg bare klarer, aller helst alle. Jeg elsker å ha mange baller i luften, jeg liker å kunne ting og jeg trives med å lære. Jeg liker å yte, få til ting og prestere. Helst overprestere, men da ikke for andres skyld, kun for min egen. Jeg liker å gjøre ting bedre enn bra, selv om jeg vet at det ofte holder med ‘bra nok’. Ofte er bra nok mer enn bra nok også, men det skal da være innen områder jeg selv har bestemt meg for. For om jeg ikke har kontroll et sted, eller en ball ikke lenger er i luften, skal det være fordi jeg har bestemt at det skal være sånn. Jeg skal ha valgt det selv.
Jeg forstår teoretisk sett at dette ikke er forenelig med døgnets 24 timer, eller med en hjerne som ikke koker over, men å forstå det teoretisk, betyr ikke nødvendigvis at det kan unngås. Eller at jeg vil unngå det. Lenge lever jeg godt med opplevelsen av god kontroll og følelsen av mestring, og verden flyter. Flyter fint helt til begeret er fullt og situasjonen tvinger gjennom en liten wake up call for min egen del. Det er da det er tid for å gjøre noen prioriteringer.
Prioriteringer og bevisste valg
Så da gjør jeg det, foretar noen prioriteringer – som jeg har gjort så mange, mange ganger tidligere. Det er vel det som heter «å utvikle seg», eller hva? For meg handler dette om å bli voksen, om å ta ansvar og om å hele tiden gjøre nye vurderinger av situasjonen man er i. Ved å ha noen grå dager hvor hjernen går på høygir i gruff, noe helt annet enn det hektiske og harmoniske hjernen hanskes med til vanlig, blir jeg mer bevisst min egen situasjon og hvilke valg jeg må ta. Det handler jo om noe så enkelt bevisste valg, og dem har jeg tatt mange av.
Jeg har for lengst sluttet å være flau over at nære og kjære hjelper til med å bake et par kaker til barnas bursdager. Jeg har godtatt for lenge siden at vi ikke er familien som er først ute i skog og mark i helgene. Jeg vet at vårt lille firma har helt andre rammer og utfordringer, enn de store byråene. Jeg jager ikke etter å være en annen, for noen andre, enn den jeg vil være. Jeg er godt kjent med hvilke verdier som er viktige for meg og mine, og jeg er står godt og trygt i det.
Men – jeg jager hele tiden etter å være en bedre utgave av meg selv, og sånn vil jeg at det alltid skal være. Jeg vil jage etter å være en meg som kan mer, gjør mer, er mer, tenker mer, inspirerer mer. En som danser mer, leker mer, studerer mer, balanserer mer – og bedre! En som gir mer, gleder mer og som stadig er i utvikling, for dét er viktig for meg!
Så da får jeg vel bare innfinne meg med at det er denne måten jeg er skrudd sammen på. At hjernen min med ujevne mellomrom trenger en liten kræsjlanding for å reorganisere viktigheten av ting, finne nye systemer og justere på oppgavene – for deretter å ha det enda litt bedre med alt det som er viktig for meg; mann, barn, jobb, famile, venner, naturen, teknologien, fritiden, arbeidstiden.
Og ja, den dråpen husker dere, den som handlet om en regnbukse som ikke ville på enda det regnet? Jeg har nå tatt et nytt valg; våre håpefulle skal få vurdere selv og ta selvstendige valg, og deretter gjøre seg erfaringer. Så får vi bare håpe at de verste som kan skje, er at det kommer en forkjølelse her eller der. Det skal vi nok takle.
Livet, dere.
Jeg synes livet er ganske så fint, faktisk, og morgendagen er jeg sikker på kommer til å vise seg fra sin aller beste side. Det har i hvert fall jeg tenkt til å gjøre.
For hyppigere små innlegg, anbefaler jeg at du følger meg på Instagram, og om du vil følge bloggen min på facebook, blir jeg glad!
Comments