Den blå timen

Som sagt, så gjort; Vi pakket på ungene ull på ull på parkdress, slang nybakte boller og varm kakao i sekken og la på tur ut til nærmeste akebakke. Og for et fantastisk vær! Deilig, kram, kritthvit nysnø, to akebrett med futt i og masse av tid sammen. Blir det bedre?

Linnea var selvfølgelig også med og benyttet nøt den deilige vinterluften da hun tok sin ettermiddagshvil i vogna. Planen var å sende henne utfor en liten bakke med noen bakpå, så hun var ikledd arvegods fra sine brødre – men faren var en smule bekymret for henne ve og vel på et akebrett, så det får vi nok utsette litt. Et par dager i alle fall…

Etter aking, en tur til Rema for ukens mathandling og tur tilbake, var det inn i god og varm leilighet, deilig pizza til kveldsmat …og akkurat i tid for barne-tv. Straks barne-tv kommer på faller guttene inn i en slags tv-koma og de blir temmelig vanskelige å snakke med. Men, det er utrolig godt for mor å se røde roser i kinn (bare det ikke blir frostskader da, men det tror jeg jo ikke!) og deiligslitne gutter. Frøken Linnea derimot, hun hadde jo knapt vært oppe av vogna og hadde massevis av energi å få ut. Dermed; Binders-reklameblekka ble studert inngående, altså ved hjelp av de to små tennene. Like blid!

PS: Tittelen på dette innlegget er kanskje ikke kjent for andre enn småbarnsforeldre, men det henviser altså til et begrep i fjorårets julekalender på NRK, Jul i Blåfjell. Det var nok ikke så blått som man skulle tro ved å se på bildene da vi var ute, men kameraet vårt ville visst at det skulle se ut som vi var noen blånisser alle sammen. Og vi liker jo blånisser, så; Fine kameraet…