Som nevnt på bloggen tidligere, har lesesirkelens (nest) siste bok vært «Utvalgte emner i Katastrofefysikk» av Marisha Pessl. Boken skulle vært ferdiglest til lesesirkelens februarmøte, men jeg (og flere med meg) hadde ikke klart å pløyd gjennom de snaut 700 sidene – enda vi fikk ekstra tid på oss gjennom både julen og januar, så derfor har det vært sprenglesing fra min side de siste dagene. Dette etterslepet er det viktig å komme forbi, så ikke alle lesesirkelens fremtidige bøker skal måtte leses med samme hastende tempo.
Jeg har fått mange tilbakemeldinger ang denne boken, både her på bloggen, men også av venner og kjente man nevner hva man leser for. Tilbakemeldingene er forholdsvis enige; Dette er en bok som er oppskrytt, feilvurdert av rosende anmeldere og som er plagsomt full av referanser til litteratur og film. Noen få har så vidt ymtet frempå at de synes boken var helt ok, men det er de som virkelig har hatet boken, som har slengt den fra seg etter bare noen sider eller som har lest den ferdig, i håp om at den skulle bli bedre, men det ble den ikke, som har ytret sin mening sterkest.
Jeg skal derfor innrømme at jeg var forholdsvis spent da jeg startet på denne boken. Jeg skal ikke påstå at jeg har et spesielt godt trent, kritisk øye til litteratur, men jeg liker heller ikke å droppe en bok kun basert på hva andre synes. Da blir jeg trassig og skal iallefall lese den. Når man i tillegg har en strålende lesesirkel med vidunderlige mennesker som gjerne vil diskutere boka – og man har en mannlig nabo som har lest boka og som nesten ikke klarer å vente til jeg er ferdig med å lese den, for han vil så gjerne diskutere slutten, ja – da leser jeg som en gal.
Jeg synes boken ble delt i to for min del. Første delen syntes jeg var en smule vanskelig å få tak på i begynnelsen, mye takket være ekstremt mange paranteser med henvisninger til litteratur jeg aldri har hørt om eller filmer jeg aldri har sett. Likevel drev historien meg fremover. Jeg sluttet etterhvert å lese parantesene særlig nøye og handlingen fikk meg hele tiden til å ville vite mer, selv om jeg ikke ble fullstendig fengslet.
Siste 3-400 sider av boken derimot, der hvor boken tar en krim-vending og stadig blir mer og mer et mysterie som skal oppklares, de hadde jeg ikke noen problemer med å fosse gjennom. Jeg tok meg selv flere ganger i å tenke at dette var som en av disse engelske spenningsseriene som går på NRK, typisk påskekrim og slikt. Ikke for skummelt selv for meg (ja, jeg er en pingle når det dreier seg om spenning. Krim har jeg ikke lest siden jeg leste Nancy Drew som fjortis.) og handlingen drives hele tiden frem gjennom å tolke små spor og ledetråder som legges frem. Mine foreldre ser alt av slike serier og sitter og kommenterer underveis: «Så du hun dama i vinduet der? Hun vet mer enn hun sier, det bare føler jeg på meg.», «Ah, nå forandret han litt på historien, han er den skyldige!», «Nei, vent – nå døde jo han, var ikke han morderen da?» Jeg har formelig hørt mamma og pappa kommentere «Utvalgte emner i katastrofefysikk» underveis som jeg leste (kan dette bety at det blir en film av dette en vakker dag?).
De siste noen-og-hundre-sidene i boka var, for meg, uhorvelig spennende. Sånn at jeg ikke fikk puste og sånn at jeg nesten ikke turte å lese videre (ja, jeg sa jo at jeg er en pingle). Dagen i dag har vært dedikert til å lese ferdig denne boka, men det kan se ut som at ingen informerte Linnea om dette. Hun ville nemlig leke. Og spise. Og kose. Heldigvis klarer denne mammaen multitasking på høyt plan og vi fikk både fôret henne med grøt, lekt med henne på gulvet, kastet alle sokkene ut over gulvet – alt mens jeg fikk lest ferdig boka.
Så ja, jeg anbefaler denne boka, til tross for (eller på grunn av) at jeg sikkert ikke er litterær nok til å skjønne alt som er det kjipe med denne boka, at jeg ikke har forstått alle tolkninger som ligger i teksten – og også på tross av at jeg brukte uforholdsmessig lang tid på boka.
Nå gleder jeg meg til neste lesesirkelmøte hvor vi har viet starten til å diskutere slutten på denne boka (siden noen, kremt – jeg!, ikke ble ferdig til forrige møte), før vi gir oss i kast på diskusjonen rundt månedens bok – «Life of Pi» av Yann Martel. Også en bok jeg har hørt mye om på forhånd, både av anmeldelser og av venner, men kanskje noen av dere som leser dette har lest den og vil gi meg litt heads up? Venter spent på deres kommentarer…
Comments