Våre gutter har i den siste tiden vært særdels opptatt av frosker. Det mistenkes at hele fascinasjonen bunner ut i ønsket om å få seg et eget kjæledyr. En viss tante har satt guttene på ideen om å samle rumpetroll slik at disse rumpetrollene etterhvert blir til frosker. Denne tanten har også informert om at det florerte ett enormt mangfolk av både rumpetroll og frosker i denne hagen da både tanter og mamma var små piker.
Heldigvis for oss så bor vi vegg-i-vegg med vår egen froskeekspert, Morfar. Han har detaljrikt fortalt ungene at han vasset i frosker da han i riktig gamledager måtte hente vann fra tjernet i nærheten her. Vasset så blodet sprutet faktisk. Han er en smule dramatisk denne morfaren.
Forrige helg tok vi med oss froskeeksperten og guttenes kusine, Amalie, på froskejakt ved dette nevnte tjernet. Morfar kunne så og si garantere frosker i bøtter og spann og eldstemann stilte derfor med det største glasset (med lokk) han kunne finne. Så la vi på tur. Det ble en hyggelig tur, det er ikke det – men frosk ble det ytterst lite med. Faktisk ingen. Derfor måtte vi kjøpe is på kiosken som trøst i stedet.
Gleden var naturlig nok i taket da guttene i dag kom stormende inn på kjøkkenet til en intetanende mamma; «Vi har fanget en ekte frosk!» Et av Norgesglassende jeg kjøpte på loppemarked ble nå brukt til noe helt annet enn jeg forutså, det var froskens nye hjem. Den hadde fått et par-tre blader som interiør og guttene var særdeles fornøyd. Erfaren froskefanger som mammaen (tydeligvis) er, oppfordret jeg guttene til å bytte glass – over til et syltetøyglass som jeg i det minste kunne lage hull i. Oppfordringen ble motvillig godtatt og frosk og interiør byttet hjem.
Guttene la deretter på sprang både ute og inne på jakt etter mat til frosken. Den spiser fluer må vite og selv om jeg vil påpeke at vi av og til vasker dette huset, så fant guttene urovekkende fluer i vinduene våre. Men, siden de tross alt var levende var de vanskelige å fange og guttene la på sprang ut igjen, jakten på froskeføde fortsatte.
Frosken fikk et navn, Lala, gikk på tur (på armen til guttene, i syltetøyglasset sitt), var med ned på rommet for å leke (i syltetøyglasset) og hadde bursdagsfest (i syltetøyglasset sitt) – alt dette i løpet av en lang dag.
Mammaen syntes det var småekkelt å tenke på at det var en bitteliten frosk inne i det fine og hvite hjemmet sitt, men tenkte at så lenge den holdt seg inni glasset sitt så skulle hun da ikke være prippen og vanskelig. «Mamma, kan frosken badet i vasken nede?» Nei, kjære barn, det kan frosken virkelig ikke. «Mamma, kan frosken bo i sjørøverskipet vårt?» Ok, så var det ikke en god ide å ha denne frosken i huset. Gåsehuden nærmet seg bare mammaen tenkte på den frosken hoppende rundt, oppi seng, inni skap. Grøss.
Frosken fikk etterhvert enda et hjem, denne gangen en fin plastboks med vann i – uten lokk, plassert midt oppå en liten fjellknaus på tomta. Midt i sola. Guttene lekte rundt, var innom frosken i ny og ne, go’snakket litt med dette kjæledyret, sjekket at han ikke hadde hoppet ut og lekte videre. Guttene kom inn til middag, guttene spiste middag i en fei og guttene stupte ut igjen for å snakke og leke litt med frosken Lala.
«Mamma, jeg tror nok ikke frosken hopper ut av boksen, sånn som du sa den kunne gjøre.»
Mammaen aner at det er trøbbel på gang, men skal da ikke være påståelig. Neida, den kan ikke hoppe ut, får hun forklart – for den sover nemlig. Og hvordan guttene visste at han sov, det var rett og slett fordi den hadde øynene igjen.
Mammaen prøver å forberede på at det kan hende denne frosken nå har tatt seg en tur på besøk hos bestefar i himmelen, men det tror guttene slettes ikke noe på. Nei, den bare sover, for nemlig når de dunker på boksen så bare flyter den avgårde. Liksom. Men tvilen er sådd i barnesinn, for guttene må ut en gang til for å dobbeltsjekke. Og kommer gledesstrålende inn igjen for å formidle at joda, frosken lever den! Den har nemlig den hvite tunga ut av munnen sin.
Her trår far til. Det er tross alt snakk om en død frosk her, så mye er vi sikre på. Far blir med ut, dokumenterer den døde frosken. Lillebror sjekker anatomien på frosken – på nært hold, og guttene erkjenner etterhvert at frosken er død.
«Mamma, jammen, da har vi jo ikke noe kjæledyr lenger da jo…»
Det ble ingen tårer. Easy come, easy go – kanskje? Men det ble begravelse. Under plommetreet. Frosken hviler nå 5 cm under bakken, med et kors av strå som markering på at guttenes første kjæledyr har kommet og gått.
Comments