Astrid Valen-Utvik
3. des. 20092 min
…da hadde vi ikke barn. Ikke ett eneste ett. Vi var definert som Ekte Mannen og jeg, men Ekte Mannen var ikke ektemann, han var kjæreste og samboer. Og slettes ikke pappa. Og jeg var ikke mamma. Jeg hadde på det tidspunktet (og har heldigvis fortsatt) en mamma selv og jeg hadde noen få venninner som var blitt mammaer. Men jeg selv var ikke en mamma. Ikke engang dyr hadde kjærestesamboeren og jeg anskaffet oss. Vi hadde bare oss. Og vi var godt fornøyd med livet vi levde. Vi var impulsive, glad i å reise, fikk med oss det meste på film og kino og vi jobbet mer enn det som godt var. Vi kjente oss selv godt, visste hva vi ville, hva vi var gode på og hvordan verden hang sammen.
Bursdagsgutten har bestilt tidlig henting fra SFO i dag, sånn at han skulle rekke mye kos med Nurre. Og så har han bestilt middag. Ikke til Nurre og definitivt ikke av Nurre (google er skummel av og til; gjør søk på marsvin og se hva som dukker opp!), men bursdagsgutten har bestilt hamburgere og pommesfrites til bursdagsmiddag. Og akkurat den kombinasjonen tror jeg rett og slett vi aldri har servert her hjemme før, så det kan jo bli en spennende utfordring. Mon tro om han mener McDonalds er normen for hva som er ‘en skikkelig god hamburgermiddag’. I så fall er jeg redd vi kommer til å mislykkes.
Uansett mislykket hamburgermiddag eller ei, så er jeg sikker på at dagen i dag kommer til å være fantastisk, fin og full av forventninger. Alt takket være verdens fineste Noahgutt.
Mamma og pappa elsker deg over alt på jord, verdens vakreste!